Konflikter i Nigeria

På 1600-tallet og helt fram til 1800-tallet etablerte europeiske kolonister, hovedsakelig briter, baser langs den nigerianske kysten. Basene ble brukt til å skaffe slaver til kolonien i Amerika. I 1886 dannet britene The Royal Niger Company med den hensikten å kontrollere hele området og utnytte dets ressurser som for eksempel palmeolje, for økonomiens skyld. Den harde kampen mellom kolonistene og de kongedømmene som kontrollerte Nigeria på den tiden, endte med at seier til de britiske kolonistene.

Da Nigeria ble uavhengig i 1960 fikk de sin første statsminister, Abubakar Tafawa Balewa. Løsrivelsesprossen var veldig fredelig siden supermaktene på den tiden, USA og Sovjet mente at man ikke skulle ha kolonier. Balewa satt ikke lenge som statsminister i landet. Allerede i 1966 ble det gjennomført to militære kupp som styrtet regjeringen. General Johnson Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter kun et halvt år ved makten. Deretter brøt det ut en borgerkrig som varte helt frem til 1970.

Denne borgerkrigen kalles Biafra-krigen og gikk ut på at Igboerne, som utgjør ca 15 % av befolkningen i Nigeria, ønsket å løsrive seg på grunn av økonomiske, etniske, religiøse og kulturelle spenninger blant de forskjellige folkegruppene i Nigeria. Biafra erklærte sin egen selvstendighet 30. mai 1967 under ledelse av oberst Odumewu Ojukwu.  Biafra ble anerkjente av Haiti, Elfenbenskysten, Haiti og Gabon. Andre nasjoner som ikke anerkjente landet, men ga støtte og bistand var Frankrike, Vatikanet, Portugal og noen andre. De mottok også støtte fra noen ikke-statlige aktører som for eksempel Caritas.

Foranledningen for dette var at det som var betraktet som et Ibokupp som hadde ført til en rekke fremtredene politiske ledere ble drept. Dette gjorde at Nord-regionen ønsket hevn på Øst-regionen som var kjerneområdet til Ibo-folket. Ibo-folket var så tallmessige at flere andre utvandret fra øst og hadde bosatt seg i nord. Det gjorde at det ble igangsatt en heksejakt på iboer i nord hvor mellom 5000 og 30 000 mennesker ble drept. Dette gjorde at stemningen i Øst-regionen var for en løsrivelse fra resten av Nigeria.

Etter at denne egenerklærte Republikken Biafra førte etter få dager til militær invasjon av føderale styrker. Det var stor mangel på våpen hos begge partene. Biafra klarte å få kjøpt en del våpen på det kommersielle markede, mens Nigeria først og fremst fikk nytt bedre utstyr fra Sovjetunionen. Biafra-regimet fikk bred støtte, ikke minst fra landene i Skandinavia.

Flere hundre tusen mennesker mistet livet under krigen, noen gjennom krigshandlinger, men flesteparten døde av sult. General Ojukwu prøvde å framstille krigen som et folkemord mot iboene fra Nigerias regjering sin side. Denne påstanden ble avvist av den internasjonale undersøkelseskommisjonen som besøkte Biafra under krigen. Krigen var over 15. januar i 1970 da Ojukwu rømte til Elfenbenskysten der han fikk politisk asyl og vendte senere tilbake til Nigeria i 1983 etter å ha blitt benådet av regjeringen til Shehu Shagari.

 Årene fra 1970 til 1999 i Nigeria kan oppsummeres med 7 statskupp og 8 forskjellige ledere.  Det var først i 1999 at de fikk frie valg. Nå har Goodluck Jonathan sittet med makten siden 2010 og kan gjenvelges en gang før han må gå av. Dette er det samme systemet som USA praktiserer i dag, men lik lengde på periodene.

Nigeria består av forskjellige urfolk som for eksempel Tuaregfolket og Ogonifolket. Disse folkegruppene har blitt undertrygt i den senere tid grunnet stor interesse i oljen og andre råvarer fra internasjonale aktører. Det er spesielt olje- og gassforekomstene som har gjort at folk har vist interesse i å investere i Nigeria.  Det som har vært det store problemet er forurensingen som dette fører med seg og at staten er korrupt og beholder pengene som de får inn gjennom oljen og gassen. Kvaliteten på rørene har gjort at drikkevann er blitt forurenset og dyrkingsareal er blitt ødelagt som har ført til urfolkene har slitt med å klare seg. Statistisk sett er det rundt 300 oljeutslipp i året i Nigeria.  Spesielt utsatt er Ogonifolket som lever i den sørøstre delen av landet som lever stort sett av tradisjonelt jordbruk og fiske.

MOSOP (Movement for the Survival of the Ogoni People) er en organisasjon som har kjempet for Ogonifolkets rettigheter siden 1990. Shell, som den største internasjonale oljeselskapet, har fått mye kritikk for sin virksomhet i Nigeria grunnet dårlige ledninger og brudd på menneskerettigheter.  Verdens søkelys ble for alvor rettet mot Shell da ogonifolket nektet selskapet adgang til sine områder i 1993. Senere det året ble det utført et angrep mot noen ogonilandsbyer som førte til at rundt 750 personer døde og over 30 00 ble hjemløse.

Ken Saro-Wiwa var en forfatter og menneskerettighetsaktivist som kjempet for rettighetene til ogonifolket. Han var leder for MOSOP og fikk verden til å rette sine øyne mot Nigeria. Han ble anklaget av Nigerianske myndigheter og mistet passet sitt flere ganger slik at han ble forhindret å delta på internasjonale konferanser. I 1995 uttalte han følgende, "I live er jeg et symbol på motstand. Død blir jeg en martyr og dermed enda farligere for Shell og Nigerias undertrykkere". 10 november samme år ble han hengt, sammen med 8 andre fra ogonifolket.

Konflikten i Nigeria er fortsatt ikke løst og Ogonifolket er fortsatt undertrykt og det i veldig liten grad et opprydningsarbeid. Fra 2005 av har den militante gruppen MEND (Movement for the Survival of the Ogoni People), som har angrepet oljestasjoner for å jage oljeaktører ut av området. Regjeringen svarte med å ta i bruk militær makt for å beskytte seg mot MEND.  Etter at saken har blitt belyst fra resten av verden har oljeselskaper utviklet retningslinjer sammen med Amnesty for å bedre situasjonen i Nigeria og andre land.

http://no.wikipedia.org/wiki/Ogoni-folket

http://en.wikipedia.org/wiki/Biafra#Secession

http://www.dammskolen.no/progs/maktogmenneske/det_sorte_gull/det_sorte_gull.html

http://www.aftenposten.no/kultur/article1152184.ece#.UXgKCqKpqSo

http://www.ratical.org/corporations/OgoniFactS.html

http://snl.no/Nigeria/n%C3%A6ringsliv_og_%C3%B8konomisk_utvikling

Kvinnerettigheters utvikling

Da de mannsdominerte yrkene som skog, fiske og skipsfart var hovednæringene i Norge, var ikke kvinnene inkludert i arbeidslivet. Kvinnene sin oppgave var å stelle i hjemmet. De skulle passe på ungene, holde hjemmet rent og ryddig, og lage mat. Mennene skulle tjene pengene for å forsørge familien. Befolkningen hadde doblet seg mellom 1801-1875. Det begynte å bli trangt om jorden og man trengte en ny inntektskilde.

I 1860 var det antall sysselsatte i jordbruket på sitt høyeste. Jordbruket var så omfattende at det sto for ca 50 % av Norges nasjonalinntekt. Da den industrielle revolusjonen begynte så smått å komme til Norge på midten av 1800-tallet, lettet man litt på presset på jordbruket. I ca 1850 fikk Norge sine første dampdrevne tekstilfabrikker. Dette gjorde at vi sakte hadde begynt å endre oss mot et mer industrielt samfunn.

Med industrisamfunnet fulgte masseproduksjonen og industrielt framstilte klær kom tidlig på banen. Det var ikke menn som satt bak symaskinen, men kvinnene. Tidligere hadde det vært kvinner som hadde operert vevmaskiner og spinnemaskiner, men nå hadde de tatt steget videre mot masseproduksjonen. Den industrielle revolusjonen førte også med seg en begynnende oppløsning tradisjonelle familien og kun mannen som inntektskilde. Dette åpnet veien for mange kvinner å få seg lønnet arbeid. Kvinnenes inntekt ble sett på som en tilleggsinntekt, og derfor ble den satt mye lavere enn mennenes inntekt, halvparten eller lavere. Dette var en av grunnene til at både kvinner og barn var ettertraktet arbeidskraft, de var billig.

Da industrien vokste, overtok bedriftene flere av de oppgavene som tidligere hadde vært utført i familien. Dette gikk ut over kvinnenes tradisjonelle arbeidsoppgaver. Husarbeidet ble rasjonalisert som virkning av den tekniske utviklingen noe som gikk mest utover kvinnene fra middelklassen. Siden behovet for kvinnelig arbeidskraft i familien sank, ble kvinner som ikke var gift, stående uforsørget.

Det var ikke lett for kvinnene å komme inn på arbeidsmarkede. Deres utvei var å tilby deres arbeidskraft mer eller mindre gratis som sykepleier, i undervisningen eller frivillige organisasjoner mot å bli forsørget. Den raske utviklingen i handel, transport, bankvesen og ikke minst undervisning skapte nye arbeidsplasser for middelklassekvinnene.

Utnyttelsen av arbeidskraften til kvinnene gjorde at de samlet seg i en arbeiderbevegelse. Kvinnene sto samlet og det gjorde at de framsto med kraft og ikke som ”undertrykte” kvinner. Ved at de ble organisert i en arbeiderbevegelse fikk de større arbeidsrettigheter og ble integrert i arbeidslivet i større grad. Suffragette bevegelsen var spesielt stor i USA, men det spredte seg også til andre land. Dette gjorde at kvinner fikk høyere utdannelse og stemmerett utover århundret.

Første og spesielt andre verdenskrig var totalkriger. Det vil si at hele samfunnets produksjon legges over til krigssatsingen. Siden mennene var ute i feltet var det en stor mangel på arbeidskapasitet. Krigen var en katalysator på kvinners frigjøring og integrering i arbeidslivet. På 1950-tallet ble det et ideal om for kvinner å være hjemme og stelle huset. De skulle støvsuge, vaske klær, lage mat, og passe barna. Dette endret seg rundt 1970, i hippiebevegelsen. Da kjempet ikke bare kvinner, men vel så menn for at kvinnene skulle få større rettigheter i samfunnet. I Norge var det Kvinnefronten som kom i 1972 som belyste kvinners situasjon. Den videre utviklingen har skjedd sakte, men sikkert. Kvinner har fått de samme rettighetene som menn til utdanning og jobb. Fedre kan gå ut i pappapermisjon noe som viser samfunnets utvikling.

http://www.apollon.uio.no/artikler/2010/8mars.html

http://snl.no/kvinnebevegelsen

Sovjetunionens historie

Karl Max skrev det kommunistiske manifest i 1848. Dette var en reaksjon på den sosialistiske bølgen som bredte seg ut over Europa og manifeste beskriver det kommunistiske forbundets mål.  Han var kjent for sin teori om klassekampens historiske betydning.

Karl Marx sitt manifest var en av grunnene for revolusjonen som oppstod i Russland på 1900-tallet. Russland hadde vært styrt av en eneveldig Tsar siden 1500-tallet. Russland var lagt ifra moderne og hadde ikke utviklet seg industrielt før etter krimkrigen og bøndenes løsrivelse fra godseierne. Ved at situasjonen til bøndene ble forbedret, kunne flere forlate landsbygda og dermed delta i den begynnende industrialiseringen. Sammenliknet med andre vestlige land var industrialiseringen veldig liten, men stor nok til å skape en ny samfunnsklasse, arbeiderklassen og med dem et sosialistisk parti. Politiske reformer, som for eksempel valg til en representativ forsamling, kom ikke på tale på 1800-tallet. Sensuren ble skjerpet, og undertrykkelsen av nasjonale minoriteter ble forsterket. Intellektuelle hadde vært i Vest-Europa og blitt kjent med ideologier som liberalisme og sosialisme. Det var i et slikt miljø at det marxistiske partiet utviklet seg. De ble senere splittet i mensjevikene og bolsjevikene. Bolsjevikene, som var et flertall og styrt av Lenin, mente at massene måtte styres av en elite, et parti som stilte strenge krav til medlemskap. I 1905 hadde Russland tapt krigen mot Japan og det gjenspeilet tsarregimets manglende kompetanse. I januar 1905 ble det en fredelig demonstrasjon utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg møtt av skytende politi. Den ”blodige søndagen” der 130 mennesker ble drept, resulterte i streik og opprør og Tsaren gikk med på en viss demokratisering. Da revolusjonen kom i 1917 var Russland med i krigen. Levekårene hadde forverret seg dramatisk. Krigen var dårlig ledet og finansieringen av krigen ble gjort ved å trykke opp flere sedler som førte til inflasjon. Dette gjorde at bøndene ikke gadd å levere matvarer siden pengene ikke ha noen verdi. Russland var inni en ond sirkel og matmangelen om vinteren i 1916-1917 gjorde at det ble desperate tider.

I 1917 var det to revolusjoner i Russland. Februar/mars revolusjonen og oktober/november revolusjonen. Presidenten i dumaen skrev til Tsar Nikolai 2. ”Transport- og drivstoffsituasjon håpløs. Anarki i hovedstaden. Regjeringen lammet. Den allmenne misnøyen stiger. Oppløp og skuddløsning i gatene.” Få dager senere abdisert tsaren og han og hans familie ble tatt til fange og ble senere drept. Tidlig i 1917 ble to viktige organer dannet, dumaens permanente utvalg (kalt den provisoriske regjeringen etter tsarens avgang), og Petrograds sovjet, som var et råd av arbeidere. Sovjetet så på seg selv som et overvåkningsorgan og ønsket ikke å påta seg ansvar på dette tidspunktet. Et maktvakuum oppsto etter at den provisoriske regjeringen avskaffet tsarregimets politi og sikkerhetstjeneste. Regjeringen mistete effektive maktmidler, mens Sovjetet skaffet seg kontroll over kommunikasjoner og troppene i hovedstaden. Det var tre forhold som påvirket utviklingen. 1. Det var uro og uklarhet rundt dobbelmakten. 2. Regjeringen fortsatte krigen med støtte fra alle partier unntatt bolsjevikene. 3. Det siste og kanskje det viktigste forholdet var at ledende marxister gjorde seg gjeldene. Noen ble sluppet fri fra fangenskap i Sibir, andre vendte hjem fra utlandet. Blant dem var Lenin, som tyskerne fraktet hjem til Russland.                            Novemberrevolusjonen gikk ut på at røde gardister under bolsjevikisk ledelse tok strategiske punkter i hovedstaden. Regjeringen ble avsatt og arrestert. Novemberrevolusjonen blir ofte omtalt som et statskupp siden den ikke var et resultat av en bred folkelig bevegelse. Det var en liten krets av innviede menn som sørget for en relativt ublodig maktovertagelse, og ve kontroll av sovjetene i stadig flere byer skaffet bolsjevikene seg makten i hele landet. Dette gikk så lett fordi det hadde vært en økende misnøye av den provisoriske regjeringen. Bolsjevikene var de eneste som var konsekvent uforsonlige både til regjeringen og til krigen. Marsrevolusjonen hadde vært dårlige planlagt i motsetningen til novemberrevolusjonen som godt planlagt og organisert, mye takket være Trotskij. Etterretningsapparatet Tsjeka, senere kjent som KGB, skulle stoppe motstandere av revolusjonen.

Det brøt ut borgerkrig i 1918 mellom røde bolsjevikiske styrker og antirevolusjonære hvite styrker. De hvite fikk støtte fra Frankrike, Storbritannia, USA og Japan. De hvite var splittet politisk og militært noe som gjorde at de røde vant. De røde appellerte til nasjonale russiske interesser og bøndene hadde fått jorden sin og i tillegg kontrollerte de russiske kjerneområdene. De økonomiske systemene ble kalt krigskommunisme. Det vil si at bankvesen, store bedrifter og jorden ble nasjonalisert, mens handel og industri i privat regi forbudt. Folk sluttet nesten å bruke penger, og det ble en bytteøkonomi. Bøndene så ikke behovet for å selge maten sin og lagde stort sett mat til seg selv. I 1920 var borgerkrigen vunnet, men de sosiale og økonomiske forholdene var elendige. De ble også rammet av en tørke i 1921 som førte til en katastrofal hungersnød.

Dannelse av sovjetunionen skjedde i 1922. Komintern ble opprettet for å ekspandere kommunismen til andre land. I teorien var Sovjetunionen baser på likhet mellom de deltakende republikkene. På papiret kunne, Ukraina, Hviterussland, Armenia, Georgia, Aserbajdsjan og republikkene i Sentral-Asia melde seg ut. Men deres mulighet og deres selvstyr ble i praksis kraftig innskrenket. En ny økonomisk politikk, NEP, ble innført. Dette var et system med sterkt innslag av markedsøkonomi. Bøndene måtte levere noe av varene til staten, men fikk selge resten som var egentlig i strid med den kommunistiske ideologien.

Da Lenin døde i januar i 1924 ble det en maktkamp mellom Trotskij og Lenin. Trotskij ville avskaffe NEP og fortsette den rene revolusjonære linjen. Framfort alt ville han stimulerer revolusjonen i andre land. Stalin mente at Sovjetunionen var stort nok til å utvikle sosialismen innefor landet. Stalins verdensrevolusjon var altså mer langsiktig enn Trotskij sitt. Stalin manøvrerte smartest, vant maktkampen og Trotskij ble etter hver landsforvist.

Moskvaprosessen var da Stalin begynte å bli paranoid og bestemt seg for å kvitte seg med alle som kunne vende seg i mot han. Tidligere medarbeidere av Stalin og folk som hadde tidligere støttet Trotskij eller samarbeidet med utenlandske stater dømt under rettssaker som var i 1936-38. Nesten alle erklærte seg skyldig uten egentlig å være det. Kanskje håpet de på at familiene skulle få leve, eller de ble utsatt for tortur, isolasjon og utmattelse. Flesteparten av de tiltalte og alle Lenins gamle medarbeidere fikk dødsstraff. Også hæren ble hardt rammet da majoriteten av ledende offiserer forsvant. Dermed var all intern motstand i partiapparatet og hær umuliggjort.

Politiske motstandere av Lenin og Stalin kunne bli sendt til GULAG. GULAG var nesten helt lik som konsentrasjonsleieren under andre verdenskrig bare at det ikke bare var en bestemt folkegruppe der, men stort sett politiske motstandere, eller de som kunne være det, av Stalin. Allerede i 1917 ble de første leirene tatt i bruk og varte fem til 1986. Alle som upålitelige elementer skulle sperres inne i konsentrasjonsleirer. Det vil si, alle som ikke støttet bolsjevikene.  Leirene spilte også en viktig rolle i statens økonomi fordi internerte fanger som levde under svært dårlige forhold, representerte billig arbeidskraft. Det fantes rundt 500 leirkomplekser i drift i alle Sovjetunionens tolv tidssoner. En har anslått at mellom 12 og millioner mennesker ble drept mellom 1917 og 1986.

Sovjet ønsket å unngå krig og ønsket å ha buffersoner rundt sovjet. De hadde mislykkes i å inngå avtale med Storbritannia og Frankrike uten å lykkes. Derfor undertegnet de en ikke angrepsavtale med Sovjet i 1939. Da Tyskland angrep Polen, tok Sovjet og Den røde arme den østlige delen av Polen og gikk senere inn i de baltiske landene. 22 juni 1941 ble ikke angrepsavtalen med Tyskland brutt. Sovjets hær var dårlig organisert og Tyskerne rykket kjapt inn. Da det begynte å gå i motbakke for tyskerne i 1942 skyldtes dette omorganisering i den sovjetiske hæren. Arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten og samtidig fikk de nesten et ubegrenset antall rekrutter ved tvangsutskriver sivile og fanger. De allierte supplerte Sovjet med militært utstyr. I tillegg fikk Sovjet ny kunnskap og lagde T-34 tanksen i store kvantum. Her vant kvantitet fremfor kvalitet og tyskland Tiger tanks.

Da krigen var over og fredsoppgjøret i 1945 i Jalta på krimhalvøyen var i gang ønsket Sovjet seg en buffer mot de andre europeiske landene. Sovjet ønsket å la Den røde arme stå i Polen, men var usikre på hvordan Storbritannia ville reagere. Det var mest Storbritannia og USA som engasjerte seg i hvordan Tyskland skulle se ut etter verdenskrigen og de ønsket å gjenreise landet. Sovjet tok sin sektor i øst og tok ut varer og som krigserstatning som det var blitt bestemt mellom de fire landene, Sovjet, Frankrike, Storbritannia, og USA.

Stalinisme er et begrep som brukes for å betegne det politiske systemet til Josef Stalin som han innført i Sovjetunionen. Det stalinistiske styre var et totalitært styre mellom 1945 og 1953., noe som Trotskij hadde beskrevet tidligere. Det stalinistske hadde en forbrytersk karakter, hvor millioner ble sendt i slaveleir og drept. I 1953 kom det en gradvis avstalinisering i Sovjetunionen. Det vil si at de fleste politiske fangene i GULAG ble satt fri. Det ble slutt på persondyrking og noe rom for debatt på noen få området, samt at kulturlivet ble litt friere. Det ble også satset på forbruksvareproduksjon og ikke kun på maskinvare- og militær produksjon.

Livet i sovjetunionen etter avstaliniseringen var bedre enn før, men langt ifra bra nok. Det var så å si umulig å komme seg ut fra Øst-blokk landene og knapt noen kunne reise inn. Sovjet var på den tiden preget av at myndighetene hadde sterk makt og kontroll over folket. Veldig mye var regulert. Det var ikke pressefrihet noe som hindret demokrati. Det var farlig å ha for sterke meninger om demokrati og frihet. KGB var det hemmelige politiet og en risikerte å bli forfulgt for sitt politiske ståsted.

Perestrojka er det russiske ordet for reformene som ble innført i 1987 av Gorbatsjov.[1] Ordets egentlige betydning er omstrukturering og henviser til omstrukturering av Sovjets økonomi. Det ble åpnet for en begrenset form for markedsøkonomi og vitenskap og teknologi ble prioritert. Glasnost kom ca to år etter Perestrojka altså i 1989.[2] Glasnost henviser til åpenhet i det politiske arbeidet og ellers generelt. Dette medførte til at Sovjet senere ble oppløst.

Etter at Sovjet ble oppløst var det urolig i landet. Det var et mislykket kuppforsøk, og den økonomiske situasjonen gikk dårlig. En hadde ansett det som nødvendig å rasjonere på matvarer i Moskva-området for første gang siden andre verdenskrig. En hadde innsett at en trengte kapitalister i samfunnet, noe som gjorde det tilgjengelig for folk å kjøpe bedrifter som ikke hadde vært lov siden før Lenin kom til makten.

---

[1] http://no.wikipedia.org/wiki/Perestrojka 22.3.13

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Glasnost 22.3.13

Fordypningsoppgaver til den kalde krigen

Fordypningsoppgaver s. 411

2.
 I 1945 var håpet om at det aldri mer skulle bli kriger av et slikt omfang som 2. verdenskrig hadde hatt igjen. Samarbeidet mellom USA, Sovjet og Storbritannia i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. Det ble holdt to konferanser. I februar var den i Jalta. I Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles inn i fire soner mellom de fire store seierherrene, og at det skulle bli betalt ut krigserstatninger, samt planlegging av forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Krigsforbrytere fra de allierte gikk derimot ustraffet. I Jalta ble det også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes.

Da de holdt møte i Potsdam i juli samme året, så ble det bestemt at Øst-Tyskland skulle plasseres under sovjetisk og polsk okkupasjon. Disse landene annekterte senere disse områdene(tok de med makt), som var i strid med folkerett og de alliertes beslutning fra 1947 om at Tysklands grenser fra 1937 skulle opprettholdes. Det ble også gjennomført en omfattende etnisk rensning av omtrent 15 millioner tyskere fra Øst-Tyskland, hvor rundt 3 millioner av de omkom, planlagt. Tyskland skulle ikke ha en egen sentral regjering. Konferansen i Potsdam var preget av stor optimisme, til tross for at samarbeidet mellom de allierte under krigen aldri var et spesielt tillitspreget samarbeid. I følge historikere og generalsekretæren i FN på den tiden, Trygve Lie, så var mistilliten mellom USA og Sovjet merkbar allerede i de første møtene i Sikkerhetsrådet. 

3.
Utviklingen i Polen var det spesielt stor spenning rundt, pga den lignet slik Hitler hadde ”pushet” de grensene som var blitt satt av Folkeforbundet, gjennom å gradvis utvide sine egne landegrenser. Sovjet gikk inn i Polen og andre land i Øst-Europa for å ha en sikkerhetsbuffer mot eventuelle vestlige angrep, mens Vest-Europa så på disse handlingene som truende og et forsøk på å presse de, samt et forsøk på å øve innflytelse i Sør-Europa. Det var slike utvidelser som dette som forårsaket utløsningen av andre verdenskrig, og Churchill undret seg om alt hadde vært forgjeves.

4. Det er en sammenheng mellom Marshallhjelpen og ”jernteppet”. Kriteriene for å motta Marshallhjelp fra USA, var å binde seg til å opprettholde markedsøkonomi og demokrati, samt at en måtte samkjøre sine ønsker om bistand og samarbeide om å skape økonomisk og politisk integrasjon i Europa. Altså det stikk motsatt av de kommunistiske/sovjetiske ønskene. Dermed er det da en sammenheng mellom at det stort sett bare var Marshallhjelp i vestblokken av Europa, altså den/de delene av Europa hvor Sovjet ikke hadde gått inn for å ha ”sikkerhetsbuffer” mot resten av de vestlige landene. Disse landene var som regel sterkt veiledet av Sovjet i sine politiske valg, og ”valgte” derfor å ikke motta Marshallhjelp fordi det motstridet deres ideologi. 

Fordypningsoppgaver side 415.

1.       Det er vanskelig å si noen konkrete tiltak som FN kunne gjort for å snu utviklingen i verden mellom 1945 og 1950. Det som gjorde det vanskelig for FN var at vestmaktene sto for forskjellige verdier, enn det Sovjet gjorde og dette gjorde et samarbeid vanskelig.  Noe annet er at det var vanskelig for FN å kunne bryte inn mellom supermaktene uten å tråkke noen av dem på tærne. FN var en relativ ny organisasjon og de kjente at forholdet mellom Østen og Vesten var spent. Et mål som FN kunne ha hatt for å forbedre situasjonen og snu utviklingen mellom Østen og Vesten mellom 1945 til 1950 var å få BRD og DDR til å godkjenne hverandre som stater for å forbedre samarbeidet. På den andre siden var akkurat en verdenskrig slutt og det siste FN ønsket var å starte en ny en ved å blande seg inn unødvendig.

2.       Sammenligning av de to ”tyske” statene

Bundesrepublik Deutschland (BRD)	Deutshe Demokratische Republik (DDR)
Kontrollert av vestmaktene	Kontrollert av Sovjet
Demokratisk stat	Totalitær kommunistisk stat. Kunne bare stemme på ett parti.
Markedsøkonomi	Planøkonomi
Medlem av NATO i 1955	Warszava-pakten som reaksjon på BRD ble medlem av NATO
Deutsche Mark	Mark der DDR
Åpent	Lukket. Del av jernteppe
Bonn ble den nye hovedstaten (regjeringsete)	Øst-Berlin var hovedstaten i DDR
Beholdt vanlige lover	Urettferdig rettssystem med en egen lovbok, sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik)
Ble beholdt som den tyske stat etter sammenslåingen.	Oppløst og slo seg sammen med vest-Tyskland.

Oppsummeringsoppgaver side 417

Hvorfor kald krig?
• Tradisjonalistene – de første vestlige historikere som skrev om årsakene til den kalde krigen. USA reagerte på sovjetisk aggresjon. Oppdemningspolitkken med Marshallplanen, Trumandoktrinen og NATO ble sett på som nødvendig vestlig mottiltak for å forsvare demokrati og frihet. 
• Revisjonistene – historikere fra rundt 1970-årene som var preget av den radikale studentbevegelsen i 1960-årene. Mente USA selv hadde skyld i problemene med Sovjet med sin aggressive økonomiske og imperialistiske politikk. Sovjet var økonomisk underlegen i denne sammenhengen, og det var derfor nødvendig å etablere en sikkerhetsbuffer i Øst-Europa. 
• Postrevisjonistene - I 1970-årene kom det nye tanker om enkeltkonflikter og deres medvirkning til kald krig mellom de to frontene. Postrevisjonistene balanserte eldre perspektiver og hvordan supermaktenes handlinger gjensidig forsterket hverandre. De var opptatt av hvordan den kalde krigen oppstod som et samspill av økonomiske, ideologiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. 
• Nytradisjonalistene og andre perspektiver- Historikere som retter fokus på Sovjet som den aggressive parten. Både USA og Sovjet representerte to ideologiske motpoler, og begge partene prøvde å modernisere verden utenfor Europa. Begge supermaktene stod dessuten også i forlengelse av den europeiske imperialismen ved å kjempe for herredømme i andre verdensdeler. Den tredje verden ble derfor preget av en geopolitisk rivalisering mellom supermaktene. Konfliktene som oppstod tilspisset seg på grunn av supermaktenes økonomiske, politiske og militære innblanding. Et annet perspektiv som bør sees på i denne sammenhengen, er det internasjonale maktvakuumet som oppstod i verden etter Tyskland og Japans kollaps i 1945. USA og Sovjet fylte dette tomrommet både i Europa og i Asia ut fra sine egne interesser. 
Nr.2) Årsaker til den kalde krigen:
Startfasen: 
• Nye maktforhold etter andre verdenskrig. USA ledende både militært og økonomisk. 
USA bistod også økonomisk til de krigsrammede landene i Europa gjennom blant annet Marhallhjelpen. Ønsket om en rask gjenoppbygging for å sikre økonomiske, politiske og sosiale stabile forhold. Dette krevde derimot store økonomiske ressurser. 
• Potsdam-konferansen i 1945 deler Tyskland i fire okkupasjonssoner: de tre vestlige sonene blir senere til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), mens de østlige områdene annekteres av Sovjetunionen, noe som senere danner grunnlaget for Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland)
• Ideologisk motsetningsforhold mellom verdens to ubestridte militære supermakter USA og Sovjetunionen; kapitalismen mot kommunismen
• Sovjetunionen tar kontroll over Øst-Europa, og ”jernteppet” senker seg. Sovjet ønsket å danne en sikkerhetsbuffer som kunne stå imot et vestlig, ideologisk angrep. Kommunismen skulle holdes vital og ekspansjon av ideologien var derfor nødvendig. 
Under frigjøringen av Europa i 1945 fikk Sovjet i oppgave å skape en front i øst og frigjøre Øst-Europa. Dette bidro til Sovjets dominerende innflytelse i Øst-Europa etter krigen. 
Sovjet og kommunistene undertrykte opposisjonen med trusler og angrep. Demokratiske partier ble slått ned og det ble satt i gang tvangsammenslåing av sosialistiske partier med kommunistpartiene. Dette skapte stor misnøye blant de andre stormaktene, da særlig USA. 
Det oppstod stor frykt for at Sovjets innflytelse skulle bre seg til Vest-Europa. Kommunistene hadde blant annet stor oppslutning blant folk i Italia og Frankrike rett etter krigen. 
• Atomkappløp (Sovjetunionen utførte den første prøvesprengningen i 1949)
• Organisering av NATO: 
• USAs ønske om å kontrollere Europa gjennom å beherske Tyskland, å holde kommunistene fra makten i Vesten, å fremme amerikansk kultur og å inkludere regionen i det USA-organiserte frihandelssystemet
Konsolideringsfasen: 
• De hemmelige politienes betydning kan ikke overvurderes: etterretningsapparater ble opprettet i alle land i Øst-Europa, med Stasi i Øst-Tyskland, Securitate i Romania og KGB i Sovjetunionen som de mest kjente
• Gjennom masseovervåking og likvidasjoner av politiske fiender skapte de frykt overalt og holdt opposisjonen i sjakk
• Warszawapakten var alltid sterk nok til å kunne slå ned opprør og sikre status quo innen Sovjet-blokken
• økende forsvarsbudsjetter i hele Vest-Europa i 1950-årene
• Vesten applauderte motstand mot Sovjet-regimet i Øst-Europa, men intervenerte aldri
• I Øst-Europa opplevde man økonomisk framgang og stigende levestandard i 1950- og 1960-årene
• ”Tolvårskrisene” i 1956, 1968 og 1980 førte til at Sovjetunionen endret sin politikk (selektiv særbehandling etter 1956, mindre engasjement generelt etter 1968 og forsøk på økonomiske kriseløsninger etter 1980) 
• Vestens investeringer i Øst-Europa utsatte Sovjet-imperiets fall
• Sovjet-armeen forble politisk trofast selv etter den mislykte operasjonen i Afghanistan i 1979

Starten på den kalde krigen

1.       Intensjonen med FN var å skape en internasjonal plattform for politisk forening og tanker og ideer. Her kunne verdens topper diskutere fred, økonomisk utvikling og annen politikk.

2.       USA støttet ikke FN på det økonomiske planet, men IMF og Verdensbanken istedenfor. USA, Frankrike, Storbritannia, Kina og Sovjet hadde vetorett, noe som satt en stopper for de ulike tiltaktene FN satte seg innad i sikkerhetsrådet.

3.       IMF og Verdensbanken ble opprettet i 1944.

4.       De statene innad i sikkerhetsrådet som satt med vetorett, som var Kina, USA, Sovjet, Storbritannia, og Frankrike.

5.       Tyskland, og de kommunistiske land som Romania, Ungarn, Polen og Makedonia blant annet, fikk minsket makten sin etter krigen.

6.       USA var den ledende nasjonen økonomisk, politisk og hadde ikke utkjempet noen særlige slag på Amerikansk jord, unntatt Pearl Harbor.

7.       Sovjet hadde lidd store tap under krigen. De hadde sosiale problemer som vil si at folket sultet og de var missfornøyd. De hadde overtatt store landområder etter at krigen var over. Det var et totalitært system.

USA	Sovjetunionen
Økonomisk sterk	Slet økonomisk
Kapitalisme	Kommunisme
Ingen slag på amerikansk jord	Store ødeleggelser
Godt forhold til Vesten	Dårlig forhold til vesten
Opp til den enkelte	Sosial sikkerhet: Skole, helsetjeneste osv…
Sterk industrimakt	Svak industri
Demokratisk styreform	Totalitærstyre
Markedsøkonomi	Planøkonomi
Ledende teknologisk ( medier , hverdagsteknologi)	2 plass. God på romfart og våpen, på bekostning av samfunnet
Etnisk mangfold	Etnisk mangfold felles språk
Åpne landegrenser	Lukkete landegrenser
Klasseforskjeller	Sosial likhet/sikkerhet
Privatisme	Eid av staten, strenge restriksjoner
Desentralisert	Sentralisert
Topartisystem	Ettpartisystem
Reklame, Massemedia	Propaganda

Kongen og regjerings flukt 194

Kongen og Nygaardsvold-regjeringens flukt fra Tyskerne 1940.

Den 8. april 1940 ble det meldt om at tyske krigsskip var observert ved Skagerrak. Rio de Janeiro, som var et tysk skip, ble senket av en polsk ubåt. Skipet var på vei nordover med soldater, utstyr og hester. Store deler av mannskapet omkom, og de få som overlevde ble fraktet til Lillesand der de forklarte at de var på vei til Bergen. Samme kveld kom det et telegram fra London om at flere tyske skip var observert nordover på vei mot norske havner. Den Norske regjeringen ble innkalt til et møte 1:30 om natten til 9. april. Regjeringen beordret en delvis mobilisering og at den skulle skje innen den 12. april. Den øverstkommanderende i Bergen endret ordren til full mobilisering straks.

Tidlig om morgenen den 9. april ble det arrangert et møte mellom Koht, som var den norske utenriksministeren og den tyske sendemannen Curt Bräuer. Bräuer kom med 13 krav til den norske regjeringen. Hvis de godtok disse kravene, skulle kongen og regjeringen få lov til å bli sittende. To av kravene gikk ut på at det ikke skulle forekomme norsk militær motstand, og tyskerne skulle få full kontroll over alle norske kommunikasjonsmidler. Koht la fram det tyske forslaget for resten av regjeringen som var samlet på Viktoria Terrassen. Koht vendte tilbake til Bräuer med følgende budskap: ”Vi vil verne vår selvstendighet.” ”Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere.” Svarte Bräuer. Da skal Koht ha svart: ”Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.” Det var viktig å forhindre at sentrale styringspersoner kom i hendene på fienden. Det ble satt opp et ekstratoget fra Oslo Østbanestasjon for å frakte kongen og regjeringen ut av Oslo. En av grunnene til at de klarte å komme seg ut av hovedstaden på var at den tyske krysseren ”Blücher” var på vei inn i Drøbaksundet ble senket. Det ble avfyrt torpedoer fra Oscarborg på initiativ fra oberst Birger Eriksen, som utsatte den tyske invasjonen.

Blücher blir senket[1]

Den norske regjeringen hadde tatt toget til Hamar og dro senere til Elverum kvelden 9. april. I Elverum ga Stortingspresidenten, Carl Joachim Hambro, regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget, inntil Stortinget igjen kunne samles. Fullmakten var teknisk sett ikke nødvendig, men den virket samlende for dem som ønsket å vise lojalitet til Norge. Fullmakten gjorde at når regjeringen kom til London kunne de handle med større troverdighet hos folket.

Etter at Quisling hadde tatt makten og var blitt anerkjent som ny statsminister av tyskerne, prøvde den tyske utsendingen, Bräuer, å overtale kong Håkon til å godkjenne Quisling som ny statsminister. Selv om kong Haakon var på flukt med sin familie og regjeringen nektet han å godkjenne Quisling. Han gjorde det klart at han kom til å abdisere hvis regjeringen skulle komme til å godkjenne Quisling som statsminister. I følge den daværende kirke og undervisninsministeren Nils Hjelmtveit hadde kongen ordlagt seg på følgende måte, ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget,”.[2] Regjeringen var enig med kongen og deres ”nei” ble utformet som en kongelig resolusjon og undertegnet av statsministeren og kongen. Dette dokumentet er senere blitt omtalt som ”kongens nei” og var viktig i hvordan motstanden i Norge utviklet seg. Dette skapte en legitimitet til aktivt å gå til motstand mot okkupasjonsmakten, Tyskland.

Videre gikk flukten for kongen og regjeringen til Nybergsund hvor de ankom den 10. april. Da det hadde blitt klart for tyskerne at kongen ikke ville godkjenne Quisling som statsminister, prøvde tyske bombefly å sette kong Håkon og kronprins Olav ut av spill og om nødvendig drepe dem.

Kong Haakon og kronprins Olav ved kongebjørka i Molde[3]

Det var med nød og neppe at de klarte å unnslippe og det ble en dramatisk flukt natten til 12. april. Midt på natten ble følget splittet opp og det gjorde at noen dro videre Lillehammer, mens andre endte opp på Drevsjø. Herfra valgte kongefamilien og følget deres, og statsministeren og hans følge forskjellige fluktruter før de ble samlet i Tromsø i begynnelsen av juni. Regjeringen hadde til stadighet møter, der de diskuterte og vurderte om hvordan de skulle kunne håndtere situasjonen med tanke på land og folk. Hele tiden var tyskerne hakk i hel på dem.

Etter at følget ble splittet dro kongefamilien og følget videre nordvest mot Molde. Etter to slitsomme uker kom kongen og kronprinsen endelig fram til Molde. Her ble de fraktet med et skip videre nordover til Tromsø hvor det siste statsrådet på norsk grunn ble holdt den. 7 juni. 1940. Den samme dagen hadde regjeringen takket ja til britenes tilbud om opphold i Storbritannia. Kronprins Olav ville helst bli i Norge for å kunne kjempe for fedrelandet. Han var også villig i å bli tatt i tysk fangenskap for å vise solidaritet med folket. Han ble overtalt at han ville gjøre mer nytte for seg fri, enn fanget. 7. juni reiste kongefamilien og regjeringen med den engelske krysseren ”Devonshire”.

Kong Håkon går om bord på den engelske krysseren ”Devonshire” som lå ved kaien i Tromsø 7. juli.[4]

Kongen og regjeringen dannet en eksilregjering som gjorde at tyskerne ikke klarte å danne et tyskvennlig råd som skulle ta regjeringens plass. Kongen og regjeringen ledet motstandskampene fra Storbritannia ved å radiooverførte taler og holde motet oppe hos folket. Ved at Kongen og regjeringen ikke hadde bukket under for de tyske kravene, men valgte å kjempe for friheten var dette med på å engasjere folket til å gjøre det samme.

Andre kilder: Andre Kilder:

http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillingar/Riksarkivets-vaarslipp-2011/Nygaardsvold-regjeringen-paa-flukt-i-Norge-9.-april-7.-juni-1940 11.2.13

Mennesker i tid 2. Verden og Norget etter 1750. Cappelen Damm 

---

[1]Bilde: http://dagensateist.blogspot.no/2010/04/stiller-du-deg-agnostisk-til-holocaust.html 14.2.2013

[2] http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Riksarkivet/Norges-dokumentarv-Riksarkivet/Kongens-nei-10.-april-1940 14.2.13

[3]Bilde:http://www.dagbladet.no/2011/04/01/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/16042568/ 17.2.2013

[4] Bilde: http://www.kongehuset.no/c81253/artikkel/vis.html?tid=81580 17.2.2013

Holocaust

1.       Ordet ”Holocaust” blir brukt om hva jødene ble utsatt for, før og under andre verdenskrig. Det kommer fra den engelske betegnelsen som kommer fra det greske ordet for ”brennoffer”. Jødene selv brukte ordet ”shoa”. Det er et hebraisk ord for katastrofe.

2.       På Wannsee-konferansen i Berlin 20. januar 1942 møttes ss ledelsen og nazi-toppene. Der beste de seg for å tilintetgjøre alle jøder i Europa. Dette ble kalt ”Die Endlösung”, eller den endelige løsningen.

3.       De fleste konsentrasjonsleirene lå i øst var fordi det var flest jøder i Østen. Ved å legge konsentrasjonsleirene der det var flest jøder var det lettere å transportere dem. En annen ting er at stanken fra leirene og krematoriene var utholdbar, og mange tyskere visste ikke det som skjedde og mente at det bare var det propaganda og derfor ville myndighetene holde dette skjult. Det var også mye aske som kom fra krematoriene noe som kom dalende ned fra himmelen. De viktigste punktene er nok at myndighetene ville holde det skjult og at de fleste jødene kom fra Øst-Europa.

4.       Grunnen til at tyskerne gikk over til å bruke gass i konsentrasjonsleirene var at gass var mer effektivt og det sparte dem for viktige ressurser de trengte i krigen. De trengte kulene ved frontene og ved at de brukte dem på forsvarsløse personer ble sett på som unødvendig. Derfor ble gass introdusert som mer effektivt. Flere ble drept samtidig, og det var billigere. Det går en historie/fabel om at de stilte personer opp på rekke før de skjøt for å drepe flere samtidig og spare på ammunisjonen.