Kongen og regjerings flukt 194

Kongen og Nygaardsvold-regjeringens flukt fra Tyskerne 1940.

Den 8. april 1940 ble det meldt om at tyske krigsskip var observert ved Skagerrak. Rio de Janeiro, som var et tysk skip, ble senket av en polsk ubåt. Skipet var på vei nordover med soldater, utstyr og hester. Store deler av mannskapet omkom, og de få som overlevde ble fraktet til Lillesand der de forklarte at de var på vei til Bergen. Samme kveld kom det et telegram fra London om at flere tyske skip var observert nordover på vei mot norske havner. Den Norske regjeringen ble innkalt til et møte 1:30 om natten til 9. april. Regjeringen beordret en delvis mobilisering og at den skulle skje innen den 12. april. Den øverstkommanderende i Bergen endret ordren til full mobilisering straks.

Tidlig om morgenen den 9. april ble det arrangert et møte mellom Koht, som var den norske utenriksministeren og den tyske sendemannen Curt Bräuer. Bräuer kom med 13 krav til den norske regjeringen. Hvis de godtok disse kravene, skulle kongen og regjeringen få lov til å bli sittende. To av kravene gikk ut på at det ikke skulle forekomme norsk militær motstand, og tyskerne skulle få full kontroll over alle norske kommunikasjonsmidler. Koht la fram det tyske forslaget for resten av regjeringen som var samlet på Viktoria Terrassen. Koht vendte tilbake til Bräuer med følgende budskap: ”Vi vil verne vår selvstendighet.” ”Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere.” Svarte Bräuer. Da skal Koht ha svart: ”Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.” Det var viktig å forhindre at sentrale styringspersoner kom i hendene på fienden. Det ble satt opp et ekstratoget fra Oslo Østbanestasjon for å frakte kongen og regjeringen ut av Oslo. En av grunnene til at de klarte å komme seg ut av hovedstaden på var at den tyske krysseren ”Blücher” var på vei inn i Drøbaksundet ble senket. Det ble avfyrt torpedoer fra Oscarborg på initiativ fra oberst Birger Eriksen, som utsatte den tyske invasjonen.

Blücher blir senket[1]

Den norske regjeringen hadde tatt toget til Hamar og dro senere til Elverum kvelden 9. april. I Elverum ga Stortingspresidenten, Carl Joachim Hambro, regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget, inntil Stortinget igjen kunne samles. Fullmakten var teknisk sett ikke nødvendig, men den virket samlende for dem som ønsket å vise lojalitet til Norge. Fullmakten gjorde at når regjeringen kom til London kunne de handle med større troverdighet hos folket.

Etter at Quisling hadde tatt makten og var blitt anerkjent som ny statsminister av tyskerne, prøvde den tyske utsendingen, Bräuer, å overtale kong Håkon til å godkjenne Quisling som ny statsminister. Selv om kong Haakon var på flukt med sin familie og regjeringen nektet han å godkjenne Quisling. Han gjorde det klart at han kom til å abdisere hvis regjeringen skulle komme til å godkjenne Quisling som statsminister. I følge den daværende kirke og undervisninsministeren Nils Hjelmtveit hadde kongen ordlagt seg på følgende måte, ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget,”.[2] Regjeringen var enig med kongen og deres ”nei” ble utformet som en kongelig resolusjon og undertegnet av statsministeren og kongen. Dette dokumentet er senere blitt omtalt som ”kongens nei” og var viktig i hvordan motstanden i Norge utviklet seg. Dette skapte en legitimitet til aktivt å gå til motstand mot okkupasjonsmakten, Tyskland.

Videre gikk flukten for kongen og regjeringen til Nybergsund hvor de ankom den 10. april. Da det hadde blitt klart for tyskerne at kongen ikke ville godkjenne Quisling som statsminister, prøvde tyske bombefly å sette kong Håkon og kronprins Olav ut av spill og om nødvendig drepe dem.

Kong Haakon og kronprins Olav ved kongebjørka i Molde[3]

Det var med nød og neppe at de klarte å unnslippe og det ble en dramatisk flukt natten til 12. april. Midt på natten ble følget splittet opp og det gjorde at noen dro videre Lillehammer, mens andre endte opp på Drevsjø. Herfra valgte kongefamilien og følget deres, og statsministeren og hans følge forskjellige fluktruter før de ble samlet i Tromsø i begynnelsen av juni. Regjeringen hadde til stadighet møter, der de diskuterte og vurderte om hvordan de skulle kunne håndtere situasjonen med tanke på land og folk. Hele tiden var tyskerne hakk i hel på dem.

Etter at følget ble splittet dro kongefamilien og følget videre nordvest mot Molde. Etter to slitsomme uker kom kongen og kronprinsen endelig fram til Molde. Her ble de fraktet med et skip videre nordover til Tromsø hvor det siste statsrådet på norsk grunn ble holdt den. 7 juni. 1940. Den samme dagen hadde regjeringen takket ja til britenes tilbud om opphold i Storbritannia. Kronprins Olav ville helst bli i Norge for å kunne kjempe for fedrelandet. Han var også villig i å bli tatt i tysk fangenskap for å vise solidaritet med folket. Han ble overtalt at han ville gjøre mer nytte for seg fri, enn fanget. 7. juni reiste kongefamilien og regjeringen med den engelske krysseren ”Devonshire”.

Kong Håkon går om bord på den engelske krysseren ”Devonshire” som lå ved kaien i Tromsø 7. juli.[4]

Kongen og regjeringen dannet en eksilregjering som gjorde at tyskerne ikke klarte å danne et tyskvennlig råd som skulle ta regjeringens plass. Kongen og regjeringen ledet motstandskampene fra Storbritannia ved å radiooverførte taler og holde motet oppe hos folket. Ved at Kongen og regjeringen ikke hadde bukket under for de tyske kravene, men valgte å kjempe for friheten var dette med på å engasjere folket til å gjøre det samme.

Andre kilder: Andre Kilder:

http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiv/Nettutstillingar/Riksarkivets-vaarslipp-2011/Nygaardsvold-regjeringen-paa-flukt-i-Norge-9.-april-7.-juni-1940 11.2.13

Mennesker i tid 2. Verden og Norget etter 1750. Cappelen Damm 

---

[1]Bilde: http://dagensateist.blogspot.no/2010/04/stiller-du-deg-agnostisk-til-holocaust.html 14.2.2013

[2] http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Riksarkivet/Norges-dokumentarv-Riksarkivet/Kongens-nei-10.-april-1940 14.2.13

[3]Bilde:http://www.dagbladet.no/2011/04/01/kultur/bok/litteratur/litteraturanmeldelser/anmeldelser/16042568/ 17.2.2013

[4] Bilde: http://www.kongehuset.no/c81253/artikkel/vis.html?tid=81580 17.2.2013

Holocaust

1.       Ordet ”Holocaust” blir brukt om hva jødene ble utsatt for, før og under andre verdenskrig. Det kommer fra den engelske betegnelsen som kommer fra det greske ordet for ”brennoffer”. Jødene selv brukte ordet ”shoa”. Det er et hebraisk ord for katastrofe.

2.       På Wannsee-konferansen i Berlin 20. januar 1942 møttes ss ledelsen og nazi-toppene. Der beste de seg for å tilintetgjøre alle jøder i Europa. Dette ble kalt ”Die Endlösung”, eller den endelige løsningen.

3.       De fleste konsentrasjonsleirene lå i øst var fordi det var flest jøder i Østen. Ved å legge konsentrasjonsleirene der det var flest jøder var det lettere å transportere dem. En annen ting er at stanken fra leirene og krematoriene var utholdbar, og mange tyskere visste ikke det som skjedde og mente at det bare var det propaganda og derfor ville myndighetene holde dette skjult. Det var også mye aske som kom fra krematoriene noe som kom dalende ned fra himmelen. De viktigste punktene er nok at myndighetene ville holde det skjult og at de fleste jødene kom fra Øst-Europa.

4.       Grunnen til at tyskerne gikk over til å bruke gass i konsentrasjonsleirene var at gass var mer effektivt og det sparte dem for viktige ressurser de trengte i krigen. De trengte kulene ved frontene og ved at de brukte dem på forsvarsløse personer ble sett på som unødvendig. Derfor ble gass introdusert som mer effektivt. Flere ble drept samtidig, og det var billigere. Det går en historie/fabel om at de stilte personer opp på rekke før de skjøt for å drepe flere samtidig og spare på ammunisjonen. 

Oppsummering av mellomkrigstiden 11.2

Ideologi og interessepolitikk

Etter første verdenskrig mente mange at det skulle være en nasjonalselvbestemmelse om hvilken styreform det skulle være i landet og hvem som satt i regjeringen. En mente også at nasjonale grupper kunne bryte seg løs fra flernasjonale imperier og danne sin egen stat. Ententene hadde inngått flere avtaler om hvilke områder de ulike statene skulle få etter krigen.

Nye stater i Europa og i Midtøsten

Etter at det ble enighet mellom Britene og Russerne om statlig selvbestemmelse ble flere stater opprettet, som Finland, Estland og Latvia. I kjølvannet av Russland sammenbrudd ble Tsjekkoslovakia, Polen og Jugoslavia opprettet. Østerrike og Ungarn ble delt i to selvstendige stater. De undertrykte folkegruppene i de forskjellige landene ønsket å opprette stater, men ikke alle fikk det. Noen ble grupper ble minoriteter i en ny stat istedenfor.

Folkeforbundet

President Wilson ønsket at alle nasjoner skulle bli selvstyrte og demokratiske. På dette grunnlaget ble folkeforbundet opprettet i 1920. I folkeforbundet kunne de forskjellige statene snakke sammen og bli enige. Hvis de ikke de ble enige kunne de få avgjort tvistemål ved den internasjonale domstolen i Haag. USA holdet seg utenfor folkeforbundet, mens Tyskland og Russland fikk først lov å bli med i henholdsvis i 1926 og 1934.

Ydmykende fred for Tyskland

Tyskland fikk hele skylden for krigen noe som opprørte folk i Tyskland. De mistet Alsace-Lorraine til Frankrike og den danske og belgiske grensen ble forandret. Danzig ble en fristat under Folkeforbundet. Som innføring av de nye statene som Polen og Tsjekkoslovakia ble tyskere innlemmet inn i de nye statene. Det var en million tyskere i Polen og 3 millioner i Tsjekkoslovakia. Øst-Preussen ble splittet ved at Polen ble til. I tillegg fikk de kun ha en minimumshær, de fikk ikke lov å ha luftvåpen, ingen tanks, eller ubåter og generalstaben ble avsatt. De også pålagt å betale store pengesummer til Frankrike for krigsødeleggelser.

Krigen som katalysator for mer demokrati

Etter at mange var falt under første verdenskrig var det veldig mange kvinner igjen. De kom med stor i fart i arbeidslivet og ønsket å få en større innflytelse i demokratiet og like rettigheter som mennene var beskyttet av. Kvinner fikk stemmerett i henholdsvis i 1919 og 1920 og så tidelig som i 1915 i Danmark. I Frankrike fikk ikke kvinner stemmerett før senere.

Bitre og skuffede krigsveteraner

Etter krigen var det mange som hadde problemer med å finne plassen sin i etterkrigssamfunnet. Frontsoldatene hadde lært seg å forakte og lot seg fange av antidemokratiske strømninger. Dette var med å skape splid mellom landene.

Oppsving for arbeidsbevegelsen

Etter at krigen var over ble mange arbeidsledige og det var ofte på randen av streik. Derfor kom arbeiderbevegelsene fram for å beskytte arbeiderne i samfunnet og det ble fremmet et krav om 8 timers arbeidsdag.

Begynnelsen på slutten av Europas lederskap

Europa hadde hele tiden hatt lederskap i verdensøkonomien og i internasjonal politikk. Britene hadde fortsatt mange kolonier og var sammen med Frankrike et imperium. Russland og Tyskland var relativt svake. Ettersom fredsforhandlingene, økonomiske og politiske kriser førte dette til at USA ville overta tronen som leder over verdensøkonomien.

Den uavsluttede krigen

Tyskerne følte seg urettferdig behandlet og de ble kastet ut i store økonomiske problemer kan vi at den måten som storkrigen endte på var en årsak til utbruddet av en ny storkrig i 1939.

Europa i økonomiske kriser

Mellom 1920- 1924 var målet å bringe verden tilbake til det normale som det hadde vært før krigen. Maktsenteret var skjøvet vekk fra Europa og lagt på folkeforbundet, uten USA, Tyskland og Russland. Det var enighet om at et liberalistisk økonomisk system, med tilnærmet frihandel, tilnærmet frie arbeidsvandringer, frie kapitalbevegelser, minimal statlig kontroll, og minimal statlig inngripen i næringsliv og økonomi som man hadde hatt i 1914 skulle gjenreises. Det viktigste var kanskje at det skulle bli gjenreist faste valutaer under et gullbasert pengesystem.

Etterkrigskrisen 1920-1924.

Etter store ødeleggelser på produksjon og dyrkingsareal var det hungersnød i flere Europeiske land. Spesielt de i sentral og øst Europa led. Den hjelpen som Storbritannia og USA gav til de europeiske landene som var klær og mat var som en dråpe i havet. Dette førte til at det ble stor etterspørsel etter råvarer og dette gjorde at prisene steg drastisk. Dette førte til inflasjon.

John Maynard Keynes’ kritikk av fredsoppgjøret

Tyskland ble pålagt å betale 132 000 millioner gullmark for å dekke ødeleggelsene. Keynes advarte mot å kreve inn en så stor erstatningssum fra Tyskerne fordi de ikke kunne behandle dette. Dette ville føre til ringvirkninger som kom til å skade resten av verden og skade gjenreisningen av det økonomiske og finansielle systemet i Europa.

  Hyperinflasjon

Keynes fikk rett. Pengesystemene i flere land brøt sammen. Sparepengene til folk forsvant ettersom pengene ikke var verdt noe. Spesielt i Østerrike og Tyskland var dette å merke. En dollar var verdt 4 200 000 000 000 tyske mark. Dette var hyperinflasjon som er når prisene øker med 50 % eller mer og valutaen mister helt sin verdi. Dette førte til bitterhet.

Dawesplanen

Denne planen kom i 1923 som gikk ut på at Tyskland skulle få låne 800 millioner mark. Tyskland innført en ny valuta, riksmark. Denne sørget for å stabilisere prisene. Dawesplanen bidro til forsoning.

Gullstandarproblematikken

En del land festet verdien av valutaen sin til gull ved verdien i 1920 årene som var lavere enn den i 1914. Storbritannia og Norge ønsket å ha en høyere gull verdi slik det var i 1914. Staten holdt en høy rente for valutaer med høy rente var attraktive å kjøpe, og når interessen for dem økte, økte verdien av dem. I 1928 hadde Norge klart å nå pari verdi. På den andre siden ble norske lån dyrere, investeringer i norsk næringsliv ble mindre attraktive, og en høyere kronekurs gjorde eksporten dyrere.

Avspenning og forsoning 1924-29

Locarnotraktaten var avtaler som ble forhandlet fram i Locarno i Sveits. De hjalp med å fastsette den fransk-tyske grensen og belgisk-tyske grensen. Tyskland aksepterte også at Rihnland var en demilitarisert sone. Tyskland ble også medlem av folkeforbundet i 1926 og fikk en fast plass i sikkerhetsrådet. Likevel var det flere motsigelser og mangler i traktaten. Grensene i vest ble fastsatt, men ikke i øst for Tyskland. Mange av de politiske og økonomiske rettighetene var løst, men ikke om hvilken stilling de nye nasjonale minoritetene skulle få.

Den store depresjonen

Den store depresjonen traff New York børsen den. 24. oktober i 1929. Kursen hadde falt med 40 prosent. Mange begikk selvmord og USA gikk inn i en lang nedgangstid som ble kalt den store depresjonen.

Lavere forbruk og lavere internasjonale handel: en negativ spiral

Etter kursfallet ble det brukt mindre penger. Folk ønsket å spare på pengene sine og det førte til at fabrikkene ikke ønsket å produsere like mye siden det ble kjøpt mindre og det gjorde at de ikke trengte like mye arbeidskraft. Dette igjen førte til at mange ble arbeidsløse. Videre gjorde dette at en ikke kjøpe flere varer og import og eksport sank. Dette gjorde at verdensøkonomien led. Grunnen til børskrakket var at det var gode økonomiske tider før det. Aksjene steg, det var lett å få gode lån i bankene og en kunne drive med avbetalingskjøp med inntekter man regnet med å få i fremtiden. Flere og flere levde på lån og det gjorde det ustabilt. Folk var redd for at aksjene skulle falle. Alle ville selge, ingen ville kjøpe.

Politisk flukt til ekstreme retninger, Versaillestraktaten sprenges

Depresjonen ødela alt som var bygget av økonomiske stabilitet, velstand og materiell utvikling. Versaillkontrakten ble sprengt og Folkeforbundet ble svekket. Tyskland fikk det verst siden alle måtte gå ned i levestander.

New Deal

New Deal var et konsept som ble innført av Theodor Roosevelt i 1933. Dette gikk ut på å skyte penger inn igjen i samfunnet for å få hjulet til å gå rundt igjen. Bankene fikk hjelp, unge arbeidsledige kom med i statlige støttende programmer, kommuner ble hjulpet, bønder med gjeldsproblemer fikk støtte, statlig næringsvirksomhet ble satt i gang og nye spekulasjonsregulerende aksjelover ble vedtatt.

Italia etter den første verdenskrigen

Italia brøt med trippelalliansen i 1915 og ble med på ententenes side (Frankrike og England). De håpet på å gjennomslag for sine ønsker etter at krigen var vunnet. De vant krigen, men tapte freden siden de ikke fikk gjennomslag for noen av de ønskene av landområder de hadde håpet på. Landet var sterkt økonomisk svekket og 600.000 italienere mistet livet. Også et politisk kaos med skiftende regjering bidro til at landet så etter en sterk leder. Det ble Mussolini.

Mussolini til makten

Benito Mussolini var skuffet over freden som mange andre og dannet i 1919 fascistpartiet, som prøvde å forene sosialistiske ideer med voldsom nasjonalisme. I 1922 marsjerte svartskjortene til Kongen med krav om at Mussolini skulle bli regjeringssjef. Kongen gav etter og Mussolini satt med makten i en koalisjonsregjering. For å skape ro og orden og få nødvendige reformer gav nasjonalforsamlingen ham ett år med utvidede fullmakter. Han innført en valgordning der det største partiet skulle få 2/3 av plassene i nasjonalforsamlingen. Med vold og mord og en nasjonalforsamling uten makt gjorde at i 1926 var Italia blitt et diktatur.

Hvem støttet fascistene?

Det har lenge vært en uro mellom Vatikanet (paven) og regjeringen. Forholdet ble langt på vei normalisert etter 1929 da partene i den såkalte Lateranovernskomsten aksepterte hverandre stilling. Begge fryktet den internasjonale sosialismen.

Mussolini utenrikspolitikk

Italia ønsket å styrke seg selv og så veien i imperialismen. De prøvde å ekspandere på bekostning av Jugoslavia, og i utvide sitt territorium i Libya. Da Italia angrep Etiopia i 1935 viste britene sin misnøye. De hadde allerede makten i Eritrea, og Italienske Somaliland, mens Etiopia ble angrepet og overtatt. I frankrike og Storbritannia var det uenighet om hvilken strategi de skulle velge overfor Italia. Skulle de ilegge Italia strenge økonomiske sanksjoner eller bevare Italia som en venn mot Tyskland. Det endte med at 51 av statene stemte for å sanksjonere Italia, men de fikk ingen innvirkning. Italia meldte seg ut av Folkeforbundet og ble forbundsfelle med Tyskland.

Weimarrepublikken

I perioden mellom 1919 og 1933 blir Tyskland ofte kalte Weimarrepublikken. Den hadde et demokratisk system som vi har i dag. Noen mente den var for demokratisk fordi det var ingen nedre grense for partiene. Dette gjorde at alle partiene fikk tilgang og det ble for mange meninger og lite ble gjort. Ingen satt som en flertallregjering noe som gjorde det veldig ustabilt. Alt dette gjorde at folk ble negativt påvirket av hva demokratiet sto for. Den utøvende makten lå hos president og den regjeringen han valgte ut med rikskansler i spissen.

NSDAP

NSDAP kom like etter krigen og fra 1921 av ble Hitler valgt som leder. Fram til krisen i 1923 økte partiets oppslutning og han prøvde å begå et statskupp, men misslyktes. Dette gjorde ham populær. I perioden 1924-29 gikk nazipartiet tilbake. Troen på en kratisk styreform økte i takt med at økonomien i landet bedret seg.

Demokratiet svekkes – Hitler rikskansler

Børskrakket i 1929 ble begynnelsen på slutten på demokratiet i Tyskland. Tyskland hadde 6 millioner arbeidsledige og folket ønsket en sterk leder som kunne få landet tilbake på fote igjen. NSDAP fikk i 1932 37,3 % oppslutning. Hitler ønsket ikke å begå statskupp, og 30. januar i 1933 ble Hitler utnevnt til Rikskansler av President Hindenburg.

SA

NSDAP hadde innenfor partiet en aktivistisk venstreside, SA, som bestod av ca 300.000 mann som skapte frykt og uro og drev terror mot politisk motstandere. Dette førte til behov for opprydning, for en ryddegutt, for en sterk mann.

Propaganda

Demokratiet ble svertet fordi det hadde godtatt Versaillestraktaten og de påfølgende økonomiske krisene. Dolkestøtlegenden gitt ut på at Tyskland hadde ikke tapt krigen utpå slagmarkene på grunn av militære styrkeforhold, men som resultat av ”dolkestøt” for ”sosialister og annet avskum”. En slik tese bygde på at Tyskland hadde en sterk fortid og framtid. Hitler ga jødene skylden. De fikk skylden for den russiske revolusjon, marxismen, kapitalismen, og at tyskerne hadde mistet sparepengene sine.  Arbeiderne ble lovet arbeid, offiserene skulle få gjenreist sin tapte ære, middelklassen skulle få garantier for pengene sine, privatkapitalister skulle få behold midlene sine hvis de støttet Hitler mot Kommunismen og det gjorde de.

Totalitære ideologier

Fascisme og nazisme regnes som totalitære ideologier på den ekstreme høyrefløyelen. Totalitære fordi de hevder at staten har rett til å legge seg under alle sider ved menneskenes liv. Kommunismen har til felles med dem at de ønsker å fremheve det idealistiske og glorifisere dette og skape et ensrettet samfunn.

Machiavelly, Nietzsche og Darwin

En kan oppsummere det med teorien til Darwin som var ”survival of the fittest”. For å rettelede menneskene trengs den en stat som har rett til å ta alle midler i bruk og uten moralske skrupler. Det var viktig med en rangorden mellom mennesker og menneskegrupper, og derfor kan fascisme og nazisme karakteriseres som sosialdarwinismens forlengde arm.

Ekstrem nasjonalisme og rasisme

Et viktig trekk ved nazisme og fascisme var den ekstreme nasjonalismen som bygde på den ”rette” og ”rene rasen. Dette førte til at en så ned på andre som ikke var på denne måten. Det var en viktig forskjell på nazismen og fascismen, fascistene hadde ikke en slik ekstrem antisemittisme slik som nazistene hadde. Dette gjorde at Tyskland ønsket å ekspandere fordi den tyske rasen var overlegen alle andre. Den øst-Europeiske befolkning var som oftest slaviske og et jødisk mindretall som ifølge Hitler var lavtstående og parasitter.

Enhet mellom folk, parti og fører

Nasjonens enhet måtte sikres gjennom at bare ett parti var tillat. Individet hadde bare betydning hvis det tjente nasjonens interesse. Det var bare konsekvensen av handlingene som hadde noe å si, hvis de var positive i forhold til nasjonens interesse gjorde det ikke noe om de var onde. Derfor kunne vold og klassiske nazistiske trekk få fritt spillerom.

Rikdsdagsbrann og fullmaktslover

Hitler ville ha nyvalg fordi bare tre av elleve ministere regjeringen tilhørte partiet hans, NSDAP. Bærebjelkene til Nazipartiet var politikk, propaganda, og terror. En uke før valget ble riksdagsbygning satt fyr på og en nederlandsk sinnsforvirret jøde fikk skylden. Nazipartiet fikk 44 % av stemmene og Hitler la fram fullmaktslover. Kaoset, terroren og kaoset ble brukt som argument. Kommunister fikk ikke stemme. Riksdagen ville miste all makten for fire år og overføre den til rikskansleren.

De lange knivers natt

Forholdet mellom SA og hæren ble verre ettersom tiden gikk. Hæren var ikke nazifisert og var godt organisert. SA hadde ca 4 millioner mann og var større enn hæren, men Hitler trengte hæren. Derfor sørget han for å få hjelp av hæren til å overta presidentens funksjoner. Hæren mente at Hitler måtte ta et oppgjør med SA, og det ble gjort. Ernst Röhm og hans medarbeidere ble skutt og drept uten dom og det ble laget en lov som gjorde at de lange knivers natt ble sett på som lovlig. SS fikk flere oppgaver mens SA ble degradert. Gjennom fullmaktslovene manøvrerte Hitler seg til å bli absolutt diktator.

Jødehat

-           Vold og Trusler

Antisemittisme var ikke lengre bare propaganda, men ble utført. Under valgkampen i 1933 ble jøder og jødisk eiendom utsatt for vold, trusler og hærverk.

-          Nürnberglovene

Da Nürnberglovene kom i 1935 nådde den systematiserte diskrimineringen sitt høydepunkt. Mange jøder utvandret til andre land, spesielt USA. En kunne ikke ha samleie med en jøde, det var som å regne som svik.

-          Krystallnatten

Dette var fysisk terror som ble gjennomført mellom 9 og 10. november 1938. Jødiske skoler, synagoger, og andre bygninger ble rasert. Påskuddet var at en jøde hadde skutt og drept en tysk sekretær. Navnet kommer fra alt glasset. Ca 100 ble drept, men mange tusen ble satt i konsentrasjonsleir som hadde eksistert siden 1933.

Ensretting

-          Politikk og medier

Alt ble kontrollert. En kunne ikke uttale seg negativt om nazipartiet som var det eneste lovlige partiet.

-          Kultur

Det ble innført sensur i aviser, radio, teater, film og bøker. Bøker frå uønskede forfattere ble brent. Bare realistisk kunst som var forståelig og som oppfordret folk til å tjene landet var lov.

-          Utdanning

Hele utdanningssystemet ble forandret. Den tyske historien og den ariske rasen ble glorifisert. Hitlerjugend og Bund deutscher Mädel ble obligatorisk for dem som var fylt 14 år (1936).

-          De olympiske leker

Under OL ble de mest rasistiske plakatene fjernet. Det gikk ikke som planlagt da Jesse Owens vant 4 gullmedaljer, mens Hitler ville at den ariske rasen skulle framstå som overlegen.

-          Liv og død

Tyske forskere skulle finne ut hvordan en kunne avle fram sterkere og friskere barn. Utviklingshemmede ble drept og foreldre som ikke var egnet ble enten drept eller sterilisert.

-          Kirken

Den katolske kirke holdt seg nøytral og etter en avtale fra 1933 kunne begge parter arbeide fritt. Flere prester ble avskjediget og satt i konsentrasjonsleir.

-          Arbeidslivet

Store deler av samfunnet ble satt i arbeid med krigsmateriale og veiarbeid. Arbeidsforholdene ble strengere og fikk etter hvert et militært preg med enerådende arbeidsledere. Fagforeningene var nazistiske. 

Mellomkrigstiden 11.1

Hvilke forutsetninger i samfunnet lå til grunn for Hitlers maktovertagelse og dermed fremveksten av nazismen? Lag en disposisjon med noen små notater over hvordan du ville presentert denne problemstillingen til eksamen.

Bakgrunn:

De allierte vinner krigen fordi de er industrielt sterkest, og fordi de har størst makt på havet.

1)            Fredsoppgjøret i Versailles:

•             Økt fokus på nasjonal selvbestemmelse, Folkeforbundet opprettes.

-              Tyskland fikk ingen tilgang til Folkeforbundet.

-              Seiersherrene oppretter flere nasjonalstater for å ramme Tyskland.

•             Seiersherrene avgjør Tysklands skjebne:

-              Tyskland må godta krav om degradering av hær, kystvakt og luftvåpen.

-              Strenge vilkår for tysk økonomiske politikk.

-             Tyskland fikk hele/ største delen av skylden for at andre verdenskrig brøt ut.

-              Måtte betale et gigantisk beløp i kompensasjon til de seirende maktene av andre verdenskrig,

              spesielt Frankrike som hadde fått store deler av markene sine ødelagt siden krigen ble i stor grad

               utspilt på fransk jord.

2)            Økonomiske følger av den første verdenskrig:

•             Økt industrialisering utenfor Europa.

•             Europa mister sin ledende posisjon i verdensøkonomien og i internasjonal politikk.

•             Massearbeidsledighet oppstår:

-              Overproduksjon når de krigførende landene går tilbake til fredsøkonomi

-              Særlig jern- og stålindustrien får store problemer

-              De nye statene innfører høyere tollmurer og bryter med alle produksjons – og handelsmønstre.

-              Mangel på råvarer. Europa hadde ikke råd til å være med i denne kampen.

•             Hyperinflasjon oppstår i Tyskland - > sosial krise i landet, penger ikke verdt noe

3)            Sosiale forhold i Tyskland:

•             Tyskerne misfornøyd med oppgjøret -> grunnlag for nazismens framvekst.

•             Nasjonalitetsproblemer i Europa ikke løst:

-             Blant annet mange etnisk tyske som ikke innlemmes i det tyske riket.

•             Det økonomiske oppgjøret etter krigen bidrar i stor grad til den økonomiske og sosiale krisen som oppstår.

•             Keynes spådde at Tyskland ville ha store betalingsproblemer, og at dette ville ha ringvirkninger også på gjenreisingen av landet. Han fikk rett.

•             Demokratiet som hadde kommet styrket ut fra krigen, svekks i løpet av de ustabile 1920-årene.

•             Sosialistene splittes i kommunister som støtter den russiske revolusjonen, og dem som mener at sosialismen kan innføres ved hjelp av demokrati.

•             Kommunismen vinner fram -> mange mener kommunisme er bedre enn demokrati ettersom det er i stand til å møte den økonomiske krisen og unngå kapitalismens svakheter.

•             Fascismen og nazismen vinner fram.

•             Demokratiet erstattes av autoritære styreformen

Hitler til makten, nazismens framvekst

•             Hitler slutter seg til nasjonalsosialismen allerede i 1919. Blir snart lederen av det tyske nazipartiet (NSDAP)

•             Partiet vinner stor oppslutning og oppretter stormavdelinger (SA)

                1923: Hitler forsøker å gjøre statskupp i Bayern

                Kuppet mislykkes. Hitler havner i fengsel der han skriver Mein Kampf.

                Satser etter dette på en masseoppslutning ved valg og erobringer av makten på lovlig vis.

                Nazismen rendyrkes.

•             Sosial krise: Hitler opplever stor oppslutning etter 1929

•             President og konservative kretser sympatiserer med nazistene. 1933 utnevner presidenten Hitler til rikskansler.

Det nazistiske regimet:

Problemstilling: Hva var de viktigste faktorene som gjorde at krigen brøt ut i Europa?

Versaillestraktaten: 

-          Tyskland fikk hele/ største delen av skylden for at andre verdenskrig brøt ut.

-          Måtte betale et gigantisk beløp i kompensasjon til de seirende maktene av andre verdenskrig, spesielt Frankrike som hadde fått store deler av markene sine ødelagt siden krigen ble i stor grad utspilt på fransk jord.

-          Det var økonomiske nedgangstider og store depresjoner som gjorde at Tyskland trengte en sterk leder de kunne stole på.

-          Gjennom nasjonalismen klarte Hitler å bygge seg opp et maktimperium og gjøre seg til en totalitær leder.

-          Etter første verdenskrig var det ingen stormakter i Europa som kunne være som USA er i dag, et verdenspoliti. Det var ingen som hadde en gigantisk hærstyrke som alle andre fryktet. Det var veldig jevnbyrdige land som hele tiden hadde et kappløp med hverandre for å være sterkest.

-          NS-politikk: propaganda førte til stor oppslutning for partiet

-          Forsoningspolitikk:

-          Landene i Europa ønsket å bevare freden best mulig. De var fortsatt rystet etter første verdenskrig som drepte mange millioner mennesker og ødela gigantiske landområder.

-          Landene i Europa var også redd for en alliansebygging. En allianse kunne true resten av landene i Europa.

-          Videre ønsket Japan å utvide sine landområder i Asia og gikk til krig mot Kina i 1937. Dette utviklet seg senere til å bli en krig mot USA.

-          Italia gikk inn i Etiopia i 1935. De ønsket å få et stort imperium i Afrika noe som virket truende på de andre landene.

-          Tyskland på sin side ønsket å ruste opp hæren, gjeninnføre Rhinland som en del av Tyskland. Videre gikk de inn i Østerrike i 1938 og erobret Tsjekkoslovakia i 1939.

-          Tyskland og Italia lånte vekk noen av de nye våpnene de hadde utviklet til i mellomkrigstiden til Spania som ble brukt i borgerkrigen fra 1936-1939.

-          Sovjetunionen angrep Finland i 1939. Vinterkrigen.

-          Tyskland avtale en ikkeangrepsavtale med Sovjetunionen i 1939, der de delte polen mellom seg.

-          1. september angrep Tyskland Polen.  Først nå reagerte Frankrike og Storbritannia og erklærte krig mot Tyskland

Kort innføring i de forskjellig -ismene. 

• Nazismen er mye det samme som fascisme. Hovedforskjellen mellom fascisme og nazisme er at nazisme er mye større grad rasistisk.
• Nasjonalismen er når man samler folket via det idealistiske og følelsene til folket i samfunnet og fremhever nasjonens idealer.
• Antisemittisme er mer eller mindre hatet til jødene.
• Patriotisme er følelsen av kjærlighet, tilknytning og forpliktelse til ens eget fedreland. Den kan være både kulturelt, etnisk eller politisk betinget. En kan for eksempel være patriotisk ovenfor en fotballklubb.
• Fascismen er opprinnelig en betegenlsen brukt for å forklare en politisk bevegelse som styrte Italia fra 1922 til 1943 under Benito Mussolini. Senere ble fascisme et mer generelt navn på en type totalitære politiske bevegelser, partier og ideologier.
• Sosialisme er en politisk ideologi som legger vekt på økonomisk og politisk likhet mellom medlemmene i samfunnet. Sosialisme er også en bred samlebetegnelse på flere ideologier på venstresiden av den politiske høyre-venstre-aksen.
• Marxisme bygger på at det er to samfunnsklasser med til enhver tid motstridene interesser. Det er bare den ene samfunnsklassen som kan styre samfunnet eller være den dominerende makten. Marxisme ble utarbeidet av de tyske filosofene Karl Marx og Friedrich Engels.
• Rasisme er å dele samfunnet opp i forskjellige raser og klasser der en av gruppene er mer verdt, eller en av gruppene er mindre viktige grunnet mangelen på egenskaper.
• Kapitalisme er et økonomisk system der formue og produksjonsmidler er privateid.
• Liberalisme er å begrense den politiske makten og gi noe av den til individene i samfunnet for å fremme borgernes rettigheter.
• Parlamentarisme er en politisk styreform der regjeringen (den utøvende makt) utgår fra et flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet).
• Imperialisme er å skaffe seg økonomisk, politisk, kulturell eller militær makt utover sine egne landegrenser.
• Panslavisme var en nasjonalistisk ide om at alle slaviske folkeslag utgjorde en eller annen form for enhet. Spesifikt hva denne enheten bestod av, men den ble likevel et utenrikspolitisk redskap. Den begrunnet russisk innblanding i Sør-Europa, der mange slavere levde under osmansk eller habsburgsk overherredømme. 

Første verdenskrig 8.1

Bakenforliggende årsaker:

Marokko var et land som stormakter som Storbritannia, Frankrike, Italia, og Tyskland ønsket å få kontroll over. Dette skapte en amper stemning mellom landene for alle ønsket kolonier for å styrke makten sin.

Det hadde pågått en stor militariseringsprosess i de europeiske landene. Det var blitt viktigere å kunne forsvare seg både for små og store land. Nasjonalisme og militarisme var sterkt glorifisert og dette trigget unge menn i å kjempe for landet sitt. I tillegg var det ingen mellomstatlige organisasjoner som FN, Amnesty, EU eller andre organisasjoner som kunne hindre krigen slik vi har det i dag. Dette førte til at landene i Europa lengtet etter å prøve ut den nye teknologien sin og vise hvor sterke de faktisk var. Tyskland spesielt, siden de kanskje var den aller sterkeste nasjonen.

Industrialiseringen spilte en viktig rolle i å bygge seg opp en stor militær makt, men også på sjøen var det et kappløp. Tyskland ønsket å utfordre Storbritannias overveldende maktposisjon på havet.

Allianser ble dannet i Europa på denne tiden. De to sterkeste alliansene var Trippelalliansen og ententen. Trippelalliansen bestod av Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia (1882). Ententen var dannet av Russland, Frankrike, og Storbritannia. Alliansene låste medlemmene til å erklære krig hvis en av de andre medlemmene ble angrepet. Bulgaria og Det Osmanske riket gikk inn på trippelalliansens side, mens Italia byttet side i 1915 etter en hemmelig avtale fra 1914. Mange av slagene foregikk mellom kolonien og derfra ble dette en verdenskrig. Senere meldte Japan og USA seg inn på ententenes side.

I sør i Østerrike-Ungarn nærmere bestemt Balkan var det mange nasjoner som ønsket å sikre seg mer makt. Russland, Østerrike-Ungarn, Tyskland, Det Osmanske riket, Bulgaria og Serbia ønsket større landområder. I 1912 var det krig mellom Montenegro og Det Osmanske riket. Serbia, Montenegro og Bulgaria utvidet sine landområder. I tillegg ble staten Albania opprettet i 1913, noe som førte til uroligheter.

                                                                 

Utløsende årsaker:

Den østerriksk-ungarske kronprinsen Frans Ferdinand og gemalinnen Sophie drept i Sarajevo av undergrunnsgruppen den Sorte Hånd. Den som utførte attentatet het Gavrillo Princip. Den Sorte Hånd ønsket at det skulle bli opprettet et større serbisk rike, og dette skulle de få til ved lignende terroraksjoner.

 

Krigen: En total krig

Den 28 juli mobiliserte Serbia og Østerrike-Ungarn. Den 30. juli godkjente Tsar Nikolai 2. at Russland skulle mobilisere og sa til Tyskland at de ikke skulle angripe dem. Tysklands generalstab ga beskjed til Østerrike-Ungarn om at de måtte samle styrker mot Russland. Den 31. juli ga Østerrike-Ungarn ordre om full mobilisering og var nå i både krig mot Serbia og Russland. Tyskland ønsket ikke å ha en tofrontskrig og sa derfor at Russland måtte avlyse mobiliseringen og ga beskjed til Frankrike at de ikke måtte innkalle styrkene. Begge svarte negativt, og den tyske krigsplanen ble satt i gang 1. august, og Tyskland erklærte krig mot Russland. Den 2. august krevde Tyskerne fri passasje gjennom Belgia, men forventet ikke en godkjennelse og gikk derfor rett inn. Dette førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland, henholdsvis den 3. august og mot Belgia og Storbritannia den 4. august. Grunnen til at tyskerne ønsket å gå gjennom Belgia og inn i Frankrike var at de ikke hadde like stor og gode festninger som de hadde mot grensen i øst. Tyskerne var bedre trent enn Franskmennene og tvang dem bakover.

Den industrielle utviklingen hadde båret meg seg mange nye moderne våpen som maskingevær, sennepsgass og flammekastere, og dette gjorde at mange liv gikk tapt. Første verdenskrig blir ofte kalt skyttergravskrigen fordi man grov seg ned for å beskytte seg fra kuleregnet. Området mellom skyttergravene ble kalt ingenmannsland. De fleste slagene ble utkjempet i Frankrike noe som førte til at jorden var ubrukelig.

Storbritannia hadde innført en total handelsblokade mot Tyskland i 1915. Tyskland besvarte dette ved å utvikle ubåtvåpenet noe som påførte sivile handelsfartøyer og krigsskip. Tyskland prøvde å ikke provosere USA for mye, men i 1917 begynte de med en uinnskrenket ubåtkrigføring som senket mange Amerikanske skip.  I april gikk USA inn på ententenes side.

Bulgaria ga opp i september i 1918, Tyrkia og Østerrike undertegnet våpenhvile henholdsvis i oktober og november. Den 11. november, 8 dager etter at Østerrike hadde undertegnet våpenhvile godtok også tyskerne det.

Fredsoppgjøret:

Tyskland fikk skylden for at første verdenskrig brøt ut, som var det punktet som opprørte tyskerne mest. De måtte gi tilbake grenselandskapet Alsace-Lorraine til Frankrike og grensene til Belgia og Danmark ble justert. Øst-Preussen ble splittet fra resten av Tyskland ved at den polske korridor ble opprettet. Tyskland fikk i tillegg bare ha en minimumshær. De fikk lov å ha en liten kystvakt, men ikke et luftvåpen, eller tanks, eller ubåter og heller ikke en generalstab. Det ble innført strenge vilkår til den tyske økonomi politikken, og tyskerne ble pålagt å betale store vederlag til Frankrike og Japan. De fleste av slagene hadde blitt utkjempet på fransk jord som gjorde den ubrukelig noe som Frankrike mente de skulle ha oppreisning for.  Meningen med alle disse begrensningene og sanksjonen var å fjerne Tyskland som trussel. Versaillestraktaten var for mild til å knuse Tyskland helt, og den var for streng til å virke forsonende, dette var en viktig faktor for at det ble krig igjen i 1939.

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_svarte_h%C3%A5nd

Mennesker i tid 2. "Verden og Norge etter 1750" Cappelen Damm AS Oslo 2008

Apartheid 1948-1989

Begynnelsen av apartheiden. 1948-1989.

I 1948 tok Nasjonalpartiet regjeringsmakten. Dette partiet var et boer-dominert parti og det oppsto et stort klasseskille mellom hvite og mørkhudete. Nasjonalpartiets politikk ble kalt apartheid. Dette var en systematisert politikk, som i praksis vil si at alle mørkhudete personer ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. Den Sør-Afrikanske befolkningen ble delt inn i fire forskjellige grupper. De hvite var de dominerende i samfunnet, men reelt sett var de en minoritet. Bak dem kom mulatter og videre var det asiater og helt nederst på rangstigen var det mørkhudete. Det ble senere formulert etniske skillelinjer for å dele opp de svarte som var majoriteten i samfunnet.

Apartheid systemet ble gjennomført ved at samfunnet ble holdt atskilt gjennom ulike tilbud som skolevesenet, transportmidler, restauranter osv.. Disse omorganiseringene av samfunnet førte til store kostnader som gjorde at apartheiden ble reformert i 1970- og 1980- årene. Ironisk nok var det også økonomiske årsaker som lå bak innføringen av apartheid, som først og fremst var et institusjonelt system som skulle sikre det hvite mindretallet økonomiske og politiske privilegier og en maktposisjon. Dette skulle bli oppnådd ved at man innført lover som hindret de svarte i å få makt, og med et voldsapparat som skulle påse at dette ble overholdt.

I 1961 ble Sør-Afrika omgjort fra union til en republikk og det var en av grunnene til at de ble nektet medlemskap i det britiske samveldet.  Den andre grunnen var på grunn av apartheidpolitikken. Dette gjorde det vanskeligere for Sør-Afrika å kunne handle med utlandet og mistet derfor store inntekter.

Det ble opprettet ti såkalte hjemland eller batustaner innenfor de 13 % som tilhørte de svarte ifølge jordloven av 1913. Etter en ny borgerskapslov fra 1970 ble alle svarte henvist tilhørighet til ett av disse områdene. Som en følge av dette ble rundt 3 millioner mennesker tvangsflyttet til sine respektive batustaner.

(bilde) http://no.wikipedia.org/wiki/Bantustans

ANC sto sentral i motstandskampen for frigjøringen fra apartheidsystemet. Først prøvde de å innføre stemmerett for svarte i kapp-regionen, og senere allmennstemmerett for hele Sør-Afrika. De ønsket å oppnå disse målene gjennom ikke voldelige aksjoner. Mahatma Gandhi var en av dem som fremmet antivolds strategien og i 1950 var flere sterke person med som Oliver Tamboo, Albert Lutuli og Nelson Mandela. Etter 1960 da ANC ble forbudt ble det en væpnet motstandskamp. I 1962 til -64 ble flere sentrale personer som enten var medlemmer av ANC sendt til Robben Island. I 1976 hadde interessen blant befolkning økt og det ble et vendepunkt både nasjonalt så vel som internasjonalt da 600 skoleungdommer ble drept under en demonstrasjon i Soweto. Den internasjonale arenaen skulle stoppe apartheiden med politikk og diskusjon, mens innad i landet var det geriljagrupper som prøvde å oppløse den. Senere fulgte flere blodige sammenstøt mellom regjeringen og ulike grupper som gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen.

http://snl.no/S%C3%B8r-Afrika/historie

http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrika#Kolonitid

Norge 4.4 Demokratiserignsprosessen

Norge var som kjent i union med Danmark og siden 1660 hadde de status som et eget rike, men i praksis hadde det ingen betydning. Norge var et bondesamfunn og den viktigste næringen i Norge på den tiden var jordbruk, eksport av fisk, og trelast og skipsfart. Den norske patriotismen ønsket seg mer uavhengighet fra danskene gjennom opprettelsen av en egen norsk bank og et norsk universitet. Det var to patriotiske selskaper som jobbet for å oppnå de samme resultatene. Det var «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» og «Det Norske Selskab» som fremmet kravet. Den svenske kongen (Gustav) satt i gang en utenrikspolitikk for å vinne Norge og da ble det viktig for Danskene å ikke nedprioritere Norge slik at det ikke oppsto splittelser dem imellom.

I 1807 var det krig med Storbritannia og kontakten mellom Norge og Danmark ble brutt. Flere oppgaver ble overført til nordmennene, og dette styrket den nasjonale selvtilliten. I 1809 fremmet Det Kongelige Selskab for Norge på ny, gjennom Herman Wedel Jarlsberg, at de ønsket et norsk universitet og bank med en betydelig oppslutning. I september 1811 godkjente Fredrik 6. opprettelsen av et norsk universitet. Kravet om en egen norsk bank ble først gjennomført i 1813.

I 1807 blusset Napoleons krigen opp igjen i Europa. Den dansk-norske flåten var ettertraktet hos stormaktene, men også fryktet siden motstanderen kunne få kontroll over den, med tanke på Danmark-Norges nøytralitet. Dette førte til at Storbritannia angrep København og dermed ble Danmark-Norge tvunget over på Frankrikes side. Norge ble presset far Svenskene i øst, der de klarte seg noenlunde bra, og den britiske flåten som var overlegen den Norske. Krigen rammet både eksporten av trelast og skipsfarten, men også importeringen av korn grunnet handelsblokaden. Dette førte til sult og sykdom som videre førte til misnøye. I 1809 ble eneveldet i Sverige avskaffet og erstattet med et konstitusjonelt monarki. Sverige fikk en ny grunnlov og den tidligere kongen ble avsatt og dro i eksil noe som førte til at Karl 13. ble valgt som konge. Karl 13. døde et år senere som gjorde at Karl Johan, som var en av Napoleons generaler, ble valgt som ny konge. Sverige ble presset av Russland til å avstå Finland til dem og ba dem heller satse på å overta Norge. Den danske kongen valgte å sende sin fetter, Kristian Fredrik, til Norge. Han fungerte som en stattholder og skulle reise rundt i Norge og vinne oppslutning for å beholde den dansk-norske helstaten.

Da Napoleon tapte krigen i 1813 ble det underskrevet en fredsavtale mellom Danmark-Norge og Sverige og Karl Johan fikk gjennomslag om at Norge skulle avstås til Sverige. Kieltraktaten ble sendt i forskjellige brev og Kristian Fredrik mistet sin posisjon som stattholder. Dette gjorde at han kunne konsentrere seg om andre ting som å bygge opp sin egen rolle og maktgrunnlag. Han var innstilt på å motsette seg at Norge skulle bli innlemmet I Sverige. Nyheten om at Norge var blitt avstått fra Sverige nevnte han ingenting om. Han reiste rundt for å styrke sin posisjon hos folket, men fikk ikke støtte av stormennene. Georg Sverdrup uttalte følgende «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand.» Med dette innlegget krevde Sverdrup at folkesuverenitetsprinsippet skulle legges til grunne for en ny norsk forfatning, slik det var gjort i uavhengighetserklæringen fra 1776,den amerikanske grunnloven fra 1787, den frankse grunnloven fra 1971 og den svenske forfatningen fra 1809. Kristian Fredrik skulle styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling som kunne gi landet en grunnlov og velge ny konge. Riksforsamlingen på Eidsvoll 10. April besto av 112 representanter fra hele landet med unntak fra Nord-Norge.

Det var store uenigheter om den nye grunnloven og utformingen på den. Hvordan skulle makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen fordeles? En gruppe bestående av bønder og byborgere mente at nasjonalforsamlingen bare skulle ha en rådgivende funksjon. Denne gruppen ønsket å ha vi stemmerett. En annen gruppering dominert av embetsmenn og større næringsdrivende ønsket en reell deling av makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Disse ville begrense stemmeretten til en liten elite. Forsamlingen delte seg senere i to partier. Selvstendighetspartiet som ble støttet av ca 80 % av representantene og Unionspartiet som hadde de resterende 20 %. Selvstendighetspartiet var ledet av Christian Magnus Falsen og ønsket et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge. Unionspartiet ble ledet av Herman Wedel Jarlsberg og de ønsket en union med Sverige, men med en egen norsk forfatning. Det er flere grunnlovsforslag og det mest omfattende var laget av Christian Magnus Falsen og ble vedtatt 17. mai og Kristian Fredrik valgt til Norsk Konge.

Grunnloven var lagt på folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Den lovgivende makten lå hos stortinget, den utøvende makten hos kongen og regjeringen og den dømmende makten lå hos domstolen. Religionsfrihet ble begrenset ved den evangeliske-lutherske kirke som ble definert som statsreligion som kongen måtte bekjenne sin tro til. Dette var for at Karl Johan som var katolikk ikke skulle bli norsk konge. Kongen beholdt mye makt ved at han bestemt over militæret, utenrikspolitikken og embetsverket. Kongen hadde i tillegg utsettende veto i lovsaker. Han kunne nekte å underskrive en lov to ganger, men den tredje gangen kunne loven iverksettes uten hans underskrift. Siden stortinget var bare samlet i tre måneder av gangen hvert tredje år kunne han utsette en lov i 9 år. I tillegg kunne han utstede provisoriske anordninger.

Et sted mellom 30 til 45 % av den mannlige befolkingen i Norge over 25 år hadde stemmerett. Det var to krav for å få stemmerett. Bosatt i Norge enn mer enn 5 år, eie hus eller eiendom til verdi av over 300 riksbankdaler. Arbeidsklassen hadde ikke stemmerett siden man mente at de kunne lett bli påvirket av arbeidsgiveren. Stortingsrepresentantene ble valgt ved indirekte valg. Det vil si at de stemmeberettigde stemte på valgmenn, som i sin tur valgte de representantene som fikk sete på Stortinget.

Da Karl Johan kom tilbake ble det klart at ikke han eller de europeiske stormaktene godkjente noen norsk selvstendighet. Kristen Fredrik skjønte at han måtte godta å gå i union med Sverige. Den Norske regjeringen ønsket ikke å underskrive Kiel-traktaten, mens svenskene lå over grensen, klare til å angripe. Det ble krig, men stormaktsdelegasjonen kom til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian Fredrik og Karl Johan. Kristian Fredrik gikk med på å si fra seg tronen, men ville at Grunnloven og Stortinget skulle bli anerkjent. I følge Kieltraktaten måtte Norge overgi grensefestningene Fredriksten, og Kongsvinger til svenskene, og dette nektet Kristian Fredrik noe som førte til Krig. Mossekonvensjonen ble underskrevet ti dager senere og der ble det klart at Karl Johan godkjente Grunnloven og ville forhandle med Stortingetom unionsvilkårene. Grunnloven ble revidert og var ferdig 4 november og Karl 13 ble valgt til norsk konge. Norge fikk en selvstendig i unionen med en norsk regjering som skulle styre. To av statsrådene, blant dem den norske statsministeren skulle oppholde seg i Stockholm, mens resten av regjeringen Christiania og ledes av en stattholder. Norske borgere skulle ha enerett på embeter i Norge og Stortinget beholdt retten til å innvilge statsborgerskap. Norge fikk også sitt eget pengesystem og de kunne bare holdes ansvarlig for egen gjeld. Utenrikspolitikken lå fortsatt hos et ministerielt statsråd bestående av kongen, den svenske utenriksministeren, og en annen svensk statsråd.

I 18818 forslo Karl Johan flere Grunnlovsendringer. Et eksempel på det var at han ville at han ønsket absolutt veto istedenfor utsettende veto, men forslagene ble avvist av Stortinget. Norge hadde i 1814 prøvd å begrense kongens makt i utenrikssaker, men uten hell. Ofte hadde ikke Sverige og Norge sammenfallende interesser som da Norge ble pålagt å overta noen av den dansk-norske gjelden, som Norge var i henhold til Kielkontrakten pålagt å betale. Den norske regjeringen begrunnet sitt synspunkt med at de aldri hadde underskrevet Kieltraktaten. Norge fikk ikke gjennomslag for sitt synspunkt. Norge så seg lei av å bli nedprioritert så ønsket større innflytelse over utenrikspolitikken. Kravet ble delvis imøtekommet og i 1835 fikk man en norsk statsråd i det svenske ministerielle råd når saker som angikk Norges forhold til utlandet ble behandlet.

Flaggsaken i 1820-1830 årene ble en symbolsak nor Norges krav om likestilling i unionen. Fra 1814 av hadde norske handelsskip seilt under det danske handelsflagget, og fra 1818 ble det bestemt av Karl Johan, at norske skip som seilte i Middelhavet sør for Spania, skulle bruke den svensk-norske unionens handelsflagg. Grunnen til dette var at man måtte betale en avgift til statene i Nord-Afrika mot beskyttelse fra pirater. Ved å seile under unionsflagget slapp Norge å betale en egen avgift. I 1821 ble det laget et norsk flagg med forespørsel om løyve til å seile under dette flagget. Forslaget ble avvist, men de skulle få lov å bruke flagget i nære farvann. I 1830-årene kom det samme spørsmålet opp igjen, denne gangen var situasjonen annerledes fordi faren for å bli angrepet av pirater ikke lenger til stede. Karl Johan godtok at de skulle få seile under det norske flagget på egen bekostning.

I 1833 begynte bøndene å velge representanter fra sin egen stand og ikke embetsstanden. Stortinget ble etter 1833 kalt Bondestortinget. Nesten halvparten av representantene var bønder. En viktig sak for bøndene var å få råderett over oppgaver som angikk bygden. Det var embetsmenn som etter lov og forordninger gitt av Stortinget og regjeringen, bestemte hva og hvor noe skulle bygges. De ønsket å få et større kommunalt selvstyre. Både bøndene og embetsmennene ville at dette tiltaket skulle utredes, det ble sett på som naturlig ut fra ånden i Grunnloven. I 1920 kom det et forslag som sa at bøndene skulle ha en rådgivende funksjon. Dette ble kjapt avvist av bøndene. Det endte senere med et kompromiss i 1837 gjennom formannskapsloven om at det skulle være et kommunestyre i hver bygd. Kommunestyret skulle bestå av et formannskap og et representantskap. Formannskapet skulle ledes av en ordfører, og det skulle velges representanter til formannskapet og representantskapet hvert fjerde år. Bøndene fikk også opphevet den direkte skatten på jord noe som var viktig for dem slik at de fikk et bedre økonomisk grep over sin egen økonomi.

En annen opposisjon vokste fram på Stortinget som besto av akademikere, lavere funksjonærer, og næringsdrivende i byene. Johan Sverdrup som var lederen for opposisjonen, mente at embetsmennene hadde for mye makt i det politiske systemet. Sverdrup mente det var bare en måte å løse dette på og det var å gi Stortinget mer makt. Han satte fram tre politiske krav. Det første var at stortinget skulle møtes hvert år. Det andre var at han ville ha stemmerett for alle menn og det tredje var at han ville at alle statsrådene skulle møtes i Stortinget. For å få gjennomslag for kravene sine visste han at han trengte mere støtte og derfor søkte han støtte hos bøndene. Han gikk med på å støtte bøndenes sparekrav mot at han fikk støtte fra dem. Årlig storting ville øke Stortingets mulighet for å drive en aktiv politikk. I 1869 vedtok Stortinget at et skulle innføres årlig storting fra 1871. At alle menn skulle få stemmerett var det vanskeligere å få støtte for. Både fra bøndene og akademikerne og de næringsdrivende i byen, siden det var mye sosialistisk propaganda på denne tiden var mange skeptisk til å la arbeiderklassen stemme. Den tredje kampsaken hans var den som lagde de største problemene. Sverdrup statsrådene skulle være ansvarlig for den politikken de førte og skulle svare på spørsmål og diskutere politiske saker med de folkevalgte. Regjeringen var imot forslaget og henviste til maktfordelingsprinsippet som sa at statsmaktene skulle være uavhengig av hverandre. Dette kunne føre til at regjeringens makt ble underlagt Stortingets makt og dette ville igjen føre til en svekkelse av embetsstandens makt. Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget ble vedtatt av storting på rad, men hver gang ble Kongen rådet til ikke å sanksjonere loven av regjeringen. Dette førte til at Grunnloven ble endret i 1880 og at Grunnloven kunne bli endret uten kongens underskrift.

Da valget begynte å nærme seg i 1882 ble det dannet Johan Sverdrup og hans opposisjon ble sett på som venstre siden, mens embetsbetsmennene ble sett på som høyre siden. Det er viktig å gjøre det helt klart at venstre og høyre ble reelt dannet i 1884. Det var venstresiden som vant en overlegen seier noe som førte til at de hadde et flertall på Stortinget til å stille regjeringen for riksrett siden de frarådet ham i å sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. I 1884 ble statsministeren og flere andre statsråder fradømt sine stillinger. Senere henvendte Konge seg til Sverdrup og ba ham danne regjering. Dette var første gang at oppgaven gikk til en som hadde flertall av stortingsrepresentanter bak seg. Dette representerte et systemskifte som ledet fram til vårt moderne politiske system, parlamentarismen som vi sier ble innført i 1884.

Haugianerne, thranittene og Bondevennene viste at nye samfunnsgrupper kunne opparbeide seg et navn i politikken og tre inn på den politiske arenaen. De var viktige forløpere for de politiske partiene sin fremvekst og viste at bøndene kunne stå opp og kjempe for deres rettigheter og synspunkter.

Den norske nasjonalismen vokste fram gjennom språket, historien og kulturen. Vitenskapsfolk reiste rundt på bygdene for å samle inn eventyr, sagn, uttrykk osv, som var «typisk norske». Dette arbeidet la grunnlaget for et norsk skriftspråk og en norsk, nasjonal kultur. I 1840-1850 årene fikk den norske nasjonalismen konkurranse fra skandinavismen som skulle øke tettheten i samarbeidet i Skandinavia. Det ble aldri noe stor oppslutning rundt den skandinavski nasjonalismen. I 1870 fik den norske nasjonalismen et mer direkte politisk innhold. Nasjonalismen skapte problemer ved at det fanets etniske minoriteter som samer, romfolk og jøder. Etter 1814 ble landet forbedret og en kan si at det var en nasjonsbygging som var på gang. Veier, jernbane og telegrafnettet bandt landet fysisk sammen. Skolen ble reformert og det ble etablert felles økonomisk institusjoner og lagt vekt på industriutviklingen. Den svenske nasjonalismen sto sterkt i de konservative kretsene og den norske nasjonalismen ble fremmet av venstresiden og var en viktig del for å øke makten til Stortinget som var viktig i demokratiseringsprosessen.

Et viktig spørsmål som florerte og som ble sett på som en nasjonal oppgave var å få et eget norsk skriftspråk. Knut Knudsen mente at det danske språket skulle bli fornorsket og bygge på dagligtalen til folket. Dette språket ble kalt riksmål. Den andre retningen kom fra Ivar Aasen som bygget på dialekter som han samlet fra bygdesamfunnene rundt om i Norge som han kalte landsmål. I 1885 kom jamstellingsvedtaket som gjorde at Norge fikk to offisielle skriftspråk. Høyre støttet Riksmålsforbundet, mens venstre støttet landsmålbevegelsen.

Venstre og høyre var som sagt de to første partiene i Norge. I 1887 ble Det Forenede Arbeiderparti (fra 1891 Det Norske Arbeiderparti) stiftet. I 1887 brøt vestlandsbøndene ut og dannet paritet Moderate Venstre, som kom inn på Stortinget med 24 representanter. I 1903 fikk Det Norske Arbeiderparti sine 4 første representanter på stortinget og tre og senere gikk Moderate venstre inn i Høyre.

I 1890-årene ble det reist spørsmål igjen om Norge skulle gå ut av union med Sverige. Så langt var det bare utenrikspolitikken som Norge ikke kunne kontrollere selv. Siden utenriksministeren var svensk var det alltid en mer svenske enn nordmann med i rådet. Da Riksdagen endret ble dette sett på som overgrep fra svensk side noe som gjorde at Norge krevde større representasjon i rådet. Det ble enighet om at det skulle være to svenske statsråder og tre norske statsråder med i rådet i tillegg til utenriksministeren. Dette ble sett på som at svenskene prøvde å innføre en regel om at utenriksministeren måtte være svensk. Venstre ønsket hadde som kampsak at de skulle kjempe for å få en norsk utenriksminister hvis de ble valgt. De ble valgt, men nedsatte bare en komite som skulle vurdere om det eksisterende konsulat vesenet tjente norske interesser. Komiteen konkluderte med at hensynet til norske handels- og sjøfartsinteresser krevde et eget norsk konsulatvesen. Denne politikken ble kalt knyttnevepolitikk fra venstre sin side. Stemningen mellom dem hadde blitt amper og begge hadde begynt å ruste opp til krig. De prøvde å forhandle fram en avtale i 1895, men svenskene mente at utenriksministeren skulle være svensk og i 1905 strandet forhandlingene.

I mai vedtok Stortinget å opprette et eget norsk konsulatvesen, men den svenske kongen nektet å sanksjonere loven og det førte til at statsrådene i Stockholm søkte avskjed. Kongen uttalte at han nå ikke kunne utnevne en ny regjering. Christian Michelsen mente derfor at kongen ikke hadde noe makt lengre og derfor var unionen med Sverige oppløst. Riksdagen krevde at det skulle holdes en folkeavstemning om det norske folket støttet 7-juli vedtaket. Det var nesten enstemmig og kvinnene hadde underskriftkampanje som var forløperen til deres stemmerettigheter. 9 oktober ble Karlstadforliket vedtatt av Stortinget og 26. oktober av den svenske Riksdagen. Etter dette hadde Norge kommet med en formell henvendelse til den danske prinsen Carl om å bli konge. Først måtte Norge bestemme seg om de skulle være en republikk eller et kongedømme. Kongedømmet ble stemt fram og Carl tok navnet Haakon 7 og ble norsk konge.

Norsk Kvinnesaksforening ønsket å ha mulighet på lik linje med mennene å kunne stemme ved valg. Høyre var åpen for dette forslaget, og kvinnene krevde at Høyre skulle programfeste stemmerett for kvinner. Den sosialdemokratiske kvinneforeningen tok initiativ til et stemmerettstog på 17. mai 1900. i 1901 ble det vedtatt å gi kvinner stemmerett ved kommunevalg til kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner i byen og disse kvinnene fikk utvidet stemmeretten sin i 1907 til stortingsvalg. I 1910 fikk alle kvinner stemme ved kommunevalg og i 1913 fikk alle kvinner stemmerett på lik linje med mennene.

"Norges Historie." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. <http://snl.no/Norge/historie_%E2%80%93_3>.

"Johan Sverdrup." - Wikipedia. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.