Kongen og Nygaardsvold-regjeringens flukt fra Tyskerne 1940.
Den 8. april 1940 ble det meldt om at tyske krigsskip var
observert ved Skagerrak. Rio de Janeiro, som var et tysk skip, ble senket av en
polsk ubåt. Skipet var på vei nordover med soldater, utstyr og hester. Store
deler av mannskapet omkom, og de få som overlevde ble fraktet til Lillesand der
de forklarte at de var på vei til Bergen. Samme kveld kom det et telegram fra
London om at flere tyske skip var observert nordover på vei mot norske havner.
Den Norske regjeringen ble innkalt til et møte 1:30 om natten til 9. april. Regjeringen
beordret en delvis mobilisering og at den skulle skje innen den 12. april. Den
øverstkommanderende i Bergen endret ordren til full mobilisering straks.
Tidlig om morgenen den 9. april ble det arrangert et møte
mellom Koht, som var den norske utenriksministeren og den tyske sendemannen
Curt Bräuer. Bräuer kom med 13 krav til den norske regjeringen. Hvis de godtok
disse kravene, skulle kongen og regjeringen få lov til å bli sittende. To av
kravene gikk ut på at det ikke skulle forekomme norsk militær motstand, og
tyskerne skulle få full kontroll over alle norske kommunikasjonsmidler. Koht la
fram det tyske forslaget for resten av regjeringen som var samlet på Viktoria
Terrassen. Koht vendte tilbake til Bräuer med følgende budskap: ”Vi vil verne
vår selvstendighet.” ”Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere.” Svarte
Bräuer. Da skal Koht ha svart: ”Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i
gang.” Det var viktig å forhindre at sentrale styringspersoner kom i hendene på
fienden. Det ble satt opp et ekstratoget fra Oslo Østbanestasjon for å frakte
kongen og regjeringen ut av Oslo. En av grunnene til at de klarte å komme seg
ut av hovedstaden på var at den tyske krysseren ”Blücher” var på vei inn i
Drøbaksundet ble senket. Det ble avfyrt torpedoer fra Oscarborg på initiativ
fra oberst Birger Eriksen, som utsatte den tyske invasjonen.
Blücher blir senket[1]
Den norske regjeringen hadde tatt toget til Hamar og dro
senere til Elverum kvelden 9. april. I Elverum ga Stortingspresidenten, Carl
Joachim Hambro, regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget,
inntil Stortinget igjen kunne samles. Fullmakten var teknisk sett ikke
nødvendig, men den virket samlende for dem som ønsket å vise lojalitet til
Norge. Fullmakten gjorde at når regjeringen kom til London kunne de handle med
større troverdighet hos folket.
Etter at Quisling hadde tatt makten og var blitt anerkjent
som ny statsminister av tyskerne, prøvde den tyske utsendingen, Bräuer, å
overtale kong Håkon til å godkjenne Quisling som ny statsminister. Selv om kong
Haakon var på flukt med sin familie og regjeringen nektet han å godkjenne Quisling.
Han gjorde det klart at han kom til å abdisere hvis regjeringen skulle komme
til å godkjenne Quisling som statsminister. I følge den daværende kirke og
undervisninsministeren Nils Hjelmtveit hadde kongen ordlagt seg på følgende
måte, ”Jeg kan ikke utnevne Quisling, som
jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets
representasjon, Stortinget,”.[2]
Regjeringen var enig med kongen og deres ”nei” ble utformet som en kongelig
resolusjon og undertegnet av statsministeren og kongen. Dette dokumentet er
senere blitt omtalt som ”kongens nei” og var viktig i hvordan motstanden i
Norge utviklet seg. Dette skapte en legitimitet til aktivt å gå til motstand
mot okkupasjonsmakten, Tyskland.
Videre gikk flukten for kongen og regjeringen til Nybergsund
hvor de ankom den 10. april. Da det hadde blitt klart for tyskerne at kongen
ikke ville godkjenne Quisling som statsminister, prøvde tyske bombefly å sette
kong Håkon og kronprins Olav ut av spill og om nødvendig drepe dem.
Kong Haakon og kronprins Olav ved kongebjørka
i Molde[3]
Det var med nød og neppe at de klarte å unnslippe og det ble
en dramatisk flukt natten til 12. april. Midt på natten ble følget splittet opp
og det gjorde at noen dro videre Lillehammer, mens andre endte opp på Drevsjø.
Herfra valgte kongefamilien og følget deres, og statsministeren og hans følge
forskjellige fluktruter før de ble samlet i Tromsø i begynnelsen av juni. Regjeringen
hadde til stadighet møter, der de diskuterte og vurderte om hvordan de skulle
kunne håndtere situasjonen med tanke på land og folk. Hele tiden var tyskerne
hakk i hel på dem.
Etter at følget ble splittet dro kongefamilien og følget
videre nordvest mot Molde. Etter to slitsomme uker kom kongen og kronprinsen
endelig fram til Molde. Her ble de fraktet med et skip videre nordover til
Tromsø hvor det siste statsrådet på norsk grunn ble holdt den. 7 juni. 1940.
Den samme dagen hadde regjeringen takket ja til britenes tilbud om opphold i Storbritannia.
Kronprins Olav ville helst bli i Norge for å kunne kjempe for fedrelandet. Han
var også villig i å bli tatt i tysk fangenskap for å vise solidaritet med
folket. Han ble overtalt at han ville gjøre mer nytte for seg fri, enn fanget. 7.
juni reiste kongefamilien og regjeringen med den engelske krysseren ”Devonshire”.
Kong Håkon går om
bord på den engelske krysseren ”Devonshire” som lå ved kaien i Tromsø 7. juli.[4]
Kongen og regjeringen dannet en eksilregjering som gjorde at
tyskerne ikke klarte å danne et tyskvennlig råd som skulle ta regjeringens
plass. Kongen og regjeringen ledet motstandskampene fra Storbritannia ved å
radiooverførte taler og holde motet oppe hos folket. Ved at Kongen og regjeringen
ikke hadde bukket under for de tyske kravene, men valgte å kjempe for friheten
var dette med på å engasjere folket til å gjøre det samme.
Andre kilder: Andre Kilder:
Mennesker i tid 2. Verden og Norget etter 1750. Cappelen
Damm
