Midtøsten-konflikten viktigste punkter

Jødenes historie før andre verdenskrig	Jødene er en minoritet blant de større religionene, og har ofte måtte ta på seg skylden for flere historiske hendelser, blant annet Jesu død. Noe de har fått kjenne på kroppen gjennom tidene. Korstogene på 1000- tallet, jøder ble plassert i ghettoer (Venezia 1500-tallet), samt de har hatt upopulære yrker innenfor økonomi som har gjort dem upopulær.
Palestina før andre verdenskrig	Palestina var før andre verdenskrig en arabisk stat. Det bodde ikke bare arabere der, men også jøder som hadde bosatt seg der på 1870-80-tallet. Palestina ble offer for det osmanske rikets utbredelse, men ble senere frigjort da det osmanske riket falt etter første verdenskrig i 1923. Palestina ble et britisk mandatområde, en årsak til at Israel kunne bli opprettet i regi av FN.
Sionisme og Balfourerklæringen	- Sionisme en form for jødisk nasjonalisme, som hevder at det jødiske folk utgjør en etnisk/nasjonal gruppe med rett til hele eller deler av det historiske landskapet Palestina med hovedvekt på Jerusalem. Balfourerklæringen  var et brev av den britiske utenriksministeren Arthur Balfour skrev til den engelske sionistlederen Lord Rothschild hvor han understreker at han støttet jødenes ønske om en egen stat.
FN og Storbritannia sin rolle	FN spilte en sentral rolle i hvorfor midtøstenkonflikten brøt ut og Israel ble opprettet. Palestina var et britisk mandatområde under Storbritannia, mandatmakten. Storbritannia besluttet å overlate hele problemet til FN, som senere opprettet Israel.
Krigen i 1948	Israel opprettes. Krig mot araberne. Flyktningsstrøm fra Israel. Det tideligere mandatområdet Palestina ble delt som følge av at staten Israel ble opprettet. Det var de arabiske naboland sterk motstander av og dermed oppstod den en militær konflikt. Det ble en kamp for Israel om å beskytte sin nyvunne eksistens, mens arabiske land var det en kamp mot et fremmedelement i regionen.
Egypt og Suezkrisen i 1956	Egypt har alltid kontrollert Suezkanalen. Siden innvielsen i 1869 hadde kanalen vært eid av et fransk-britisk selskap. Egypt ble selvstendig etter 2.verdenskrig, men britene hadde fremdeles innflytelse i en lang tid. Gamal Nasser kom til makten i 1952 og la vekt på at endelig frigjøring fra Storbritannia var et viktig element. Nasser ville bygge en ny demning i Aswan i Øvre Egypt. Demningen ville skape grunnlag for store mengder elektrisk kraft. Nasser måtte låne penger, men verken USA eller Storbritannia var villig til å gi et lånebeløp. Da svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Det var ikke gratis å passere kanalen. Mens forhandlingene rundt dette pågikk, gikk Israel til angrep på Sinaihalvøya. De rykket frem mot kanalen, som var besatt av britiske og franske tropper. De landene var nemlig redd for at Nassers politikk skulle hindre fri ferdsel gjennom kanalen. USA, FN og Sovjet kom med sterk kritikk rettet mot Storbritannias, Frankrikes og Israels oppførsel. Landene måtte trekke seg ut av okkupert område. FN-styrker ble utplassert på Sinaihalvøyen og kanalsonen.
Krigen i 1967	Motstanden mot Israel samlet de arabiske landene. På 60-tallet rustet flere land kraftig opp. Nasser stengte inngangen til Akabukten for israelske skip. Israel oppfattet krig som uunngåelig og slo til først. Krigen var et totalt nederlag for de arabiske land.  Å gi tilbake landområder var aktuelt for Israel i bytte mot fred.
Oktoberkrigen i 1973	Syria og Egypt angrep overraskende Israel i oktober 1973. Dette skjedde under en av jødenes viktigste helligdager, forsoningsdagen. For arabiske land innebar det nærmest uavgjorte resultatet av krigen en gjenresing av tapt ære fra 1967. For Israel ble krigen en påminnelse om at landet ville leve I konstant fare uten fredsavtale med naboene.
PLO	Palestinske frigjøringsorganisasjonen. Paraplyorganisasjonen for den palestinske motstandsbevegelsen.
Camp David	Diplomatisk avtale frå 1978 mellom Israel, Egypt og USA for å fremme en fredelig løsning på Midtøsten-spørsmålet.
Libanon som land og organisering	Republikk i Midtøsten, nasjonalstat av moderne dato, tidligere del av det osmanske riket og per dags dato en del av Midtøsten-konflikten.
Borgerkrig i Libanon før 1982	Libanon gjennomgikk flere borgerkriger fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene. Selv om de var atskilt fra hverandre, var det en sammenheng mellom dem – idet de dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet, dels var utslag av de regionale konfliktene Libanon gradvis ble viklet inn i fra midten av 1970-tallet.
Libanon og Israle etter 1982	Israel invaderte Libanon igjen i 1982. PLO og Arafat ble jaget ut av landet og Tinus ble det nye setet for PLOs Hovedkvarter. Dette angrepet på Libanon fra Israelsk side førte til at tusenvis av Libanesere mistet livet. Den israelske bombingen gjorde enorm skade på libanesisk eiendom og infrastruktur. I flyktningleirene Shabra og Shatila, som lå i et område Israel kontrollerte, drepte falangister hundrevis av mennesker. De fleste drepte var menn og unge gutter, noen var kvinner og bar. Massakren førte til fordømmelse av Israel som i egenskap av okkupasjonsmakt ikke hadde grepet inn.
Hizbollah som gruppering	Hizbollah var opprinnelig en ytterliggående gruppe som rekrutterte fattige i Iran. De var inspirert og støttet av sine sjiabrødre i Iran. Som en konsekvens av den Israelske okkupasjonen av Sør-Libanon etablerte gruppen seg i Libanon og førte en ”hellig krig” mot Israel og Vesten. De har fått støtte fra befolkningen ved å drive sykehus apotek, gitt studentstipend, sørget for vannforsyning og i egentlig tatt vare på folket, økonomisk og og sosialt.
Hizbollah og Israel	Som sagt ønsket Hizbollah å gå inn i en hellig krig mot Israel. Hizbollah ønsket ikke at PLO og Israel å gå sammen for å finne en løsning på problemet seg imellom. Derfor skjøt de raketter mot israelske okkupasjonsstyrker, men også sivile Israelske mål som forhindret PLO og Israelske myndigheter å samarbeide. Israel trakk seg ut av sør-libanon i 2000, men gikk tilbake i 2006 som gjorde at det brøt harde kamper ut mellom Hizbollah og Israel.
Syrias rolle i denne konflikten	Syria som hadde hatt kontroll i Libanon unntatt de delene som Israel hadde kontrollert beholdt 35 000 soldater i landet. Fram til 2005 ble det knapt nok truffet en beslutning uten en syrisk godkjennelse. Dette tok en brå slutt da den forhenværende statsministeren Rafiq al-Hariri og hans medarbeidere ble drept i et attentat. Sporene av de ansvarlige gikk tilbake til Syria. Etter antisyriske demonstrasjoner og sterkt internasjonalt press trakk Syria seg ut av Libanon.
Iran sin historie før kuppet	Iran har lenge vært det viktigste oljeproduserende landet i Midtøsten etter Saudi-Arabia. Inntektene fra oljeproduksjonen har blitt ujevnt fordelt. Inntektene ble lenge i stor grad brukt av landet. Tross sin formelt selvstendige status hadde nemlig vestlige oljeselskaper og stater, særlig Storbritannia, stor innflytelse i Iran også etter den andre verdenskrigen.
Ayatollah Khomeini og kuppet	Ayatollah Khomeini var en iransk shia-muslimsk geistlig, og han var den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet den siste sjahen i Iran, Muhammed Reza Pahlavi. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange shiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet til hans egen død i 1989. Khomeini er regnet som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. Århundre. Han ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme. Da protesten mot sjahen vokste, vendte opposisjonen seg til ayatollah Khomeini og ville ha han som leder.
Krig Iran og Irak	Det har lenge vært uenigheter om grensespørsmål i de oljerike områdene innerst i Persiabukta mellom Iran og Irak. Iran var svekket av revolusjonen. I 1980 så lederen av Irak, Saddam Hussein, muligheten for en rask seier og angrep derfor Iran. Irakerne var også redde for at et sterkt sjiamuslimsk styre i Iran skulle oppmuntre Iraks egen sjiamajoritet. Irak fikk i praksis støtte fra mange arabiske land, fra vestlige land og også fra Sovjetunionen. Krigen varte i 8 år. Tapstallene på den Iranske siden var særlig stor.
Golfkrigen	Golfkrigen har to betydninger. Den første er Golfkrigen mellom Irak og Iran i 1980-88. Årsaken lå i en gammel strid om noen oljerike områder innerst i den Persiske bukt. Irak krevde grenseendringer, og da kravene ble avvist, gikk Irak til angrep i september. Den andre og siste golfkrigen var mellom Irak og internasjonale styrker i 1991. Foranledningen til krigen var Iraks invasjon av Kuwait 2. aug. 1990. Allerede 6. aug. vedtok FNs sikkerhetsråd handelsboikott av Irak, og krevde at Irak måtte trekke seg tilbake. Det ble gjort klart at hvis ikke Irak gikk ut av Kuwait innen 15. jan. 1991 ville Irak bli gjengjeldt med ild… USA bygde i løpet av høsten opp en stor styrke i Saudi-Arabia, og også andre land bisto. De allierte bestod etter hvert av ca. 30 land, først og fremst USA, Storbritannia, Frankrike og Saudi-Arabia. Mindre enn ett døgn etter FNs tidsfrist, startet USA og de allierte styrkene omfattende flyangrep mot Irak og Kuwait. Landene ble i de nærmeste ukene utsatt for massiv bombing, som krevde tusenvis av menneskeliv. Irak og deres diktator Saddam Hussein, ville ha Israel med i krigen, og sendte raketter mot Israel og Saudi-Arabia. 24. febr. satte de allierte inn bakkeoffensiven, og to dager etter erklærte Irak at landet trakk seg ut av Kuwait. Våpenstillstand inntrådte 28. Februar.
Golfkrigen	Irak gjorde krav på Kuwait, som Saddam Hussein mente var en vestlig makt. Kuwait og Saudi-Arabia hadde støtte Irak i krigen mot Iran. Irak angrep Kuwait i 1990, og møtte liten motstand. FN besluttet å boikotte Irak hvis ikke Hussein trakk styrkene, noe han ikke gjorde. 40 allierte land, inkludert Norge, angrep man mål i Irak og Kuwait, og Saddam Hussein avsluttet krigen nesten umiddelbart. Kuwait var dermed frigjort fra Iraks okkupasjon. https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi0DJPJY9KB7JjHQ5-wGP2qryX0cHWy735HhDxAsa59WBbhmD0T_XdWsZ0hQJu8DKTLwo1U8kAW1Zzb6edgqS9jCRhtpUKPkUYV5sn05KJAnsCukhjjvj3LjNfa5kY38iXG_ik7RkixgNE/s1600/kuwait.jpg Krigen førte med seg flere problemer. Restriksjoner i handelen med Irak gjorde at store deler av den irakske sivilbefolkningen led. Kurdere dannet et slags selvstyre nord i Irak. USA styrket sitt militære nærvær i de arabiske landene. Dermed vokste det frem en opposisjon mot styresmaktene som godtok det amerikanske nærværet.
Taliban	I Afghanistan har den radikale islamistiske grupperingen hatt makten siden 1996. Afghanistan ble i 1979 invadert av Sovjetunionen som ville styrke sin maktposisjon i området. USA støttet islamistiske motstandsgrupper som kjempet mot den sovjetiske okkupasjonsmakten. Disse motstanderne av det okkuperende Sovjet-regimet ble kalt Mujahedin-krigere, eller hellige krigere. Man kan altså si at både Taliban og al-Qaida til stor del er til på grunn av USAs støtte til utviklingen av denne typen islamistisk radikale grupper i kampen mot Sovjet. I dag er slike grupperinger USAs verste fiender.
Al-Qaida	Den 11. september 2001 styrtet al-Qaida fly inn i Twin Towers i New York. Al-Qaida ble grunnlagt av Osama bin Laden i 1988, og har grunnleggende et klart ønske om at den arabiske verden ikke skal amerikaniseres. Det anslås at nettverket har omtrent 18 000 terrorister. Gruppen ble dannet i Pakistan for å kjempe mot Sovjet i det okkuperte Afghanistan. Slike grupper ble i stor grad støttet og trent opp av USA på 80-tallet. Ideologisk sett består al-Qaida grunnleggende tanken om å føre en hellig, islamsk krig – jihad. George Bushs ”krig mot terror” er i stor grad rettet mot al-Qaida.
Irak-krigen	I 2003 angrep USA Irak på grunn av antagelser (som senere viste seg å være falske) om at Irak utviklet atomvåpen. Kurdere i Nord-Irak, som ønsket selvstyre fra Saddam Husseins regime, støttet USA i invasjonen av landet. Frankrike og Tyskland var tydelig mot USAs invasjon, mens Storbritannia støttet den. Etter at hovedstaden var tatt og Saddam Hussein var tatt til fange i 2003, var langt ifra fred i Irak. Etter demokratiske valg i Irak, kom freden fremdeles ikke, og et sjiamuslimsk styre tok makten. Sunnimuslimer som mistet arbeidet da Saddam Husseins Irak falt opprettet en aktiv gerilja som hadde utenlandske styrker og de nye iranske styrkene som mål.
Osloavtalen	To avtaler mellom Israel og PLO, inngått 1993-1995 og representerer et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.
Arafat	Yasir Arafat var en palestinsk leder og formann i PLO. Han kjempet utrettelig mot den israelske stat og for Palestinas selvråderett, og brukte mye av sitt liv på å lede det sekulære, politiske partiet Fatah.
Håp om fred?	Fredsspørsmålet i Midtøstenkonflikten er et vanskelig og omdiskutert emne. Først og fremst må USAs støtte til Israel stoppe opp. Dette er likevel vanskelig ettersom man ikke blir president i USA uten å ha støtte av den kristne middelklassen i USA. Velgere man ikke får med mindre man ikke støtter Israel. Det internasjonale samfunnet kan vedta en rekke tiltak for å komme til en fredsløsning. Økonomiske boikotter, invitere partene til samtaler eller blande seg direkte inn i konflikter med FN soldater. Økonomiske boikotter ville muligens presset Israel til en eventuell fredsløsning ettersom landet er omgitt av andre arabiske land som ikke vil handle med Israel. Israels økonomi ville blitt svekket osv. Likevel får flere internasjonale tiltak ikke gjennomslag på grunn av vetoretten i FNs sikkerhetsråd som USA er flittig med å bruke. Dette gjelder også ovenfor militær innblanding. Konflikten er også vanskelig å løse siden Israel er en atommakt. Om USA hadde bestemt seg for å vende ryggen til Israel slik at jødestaten står alene, kunne en atomkrig brutt ut. Situasjonen er spent også på grunn av Irans forhold til Israel. Hvis Iran utvikler atomvåpen, skal man ikke se bort i fra at en krig kunne brutt ut, og vi hadde vært enda lengre vekke fra en løsning. Dette avhengigere om Israel får en venstre- eller høyrevridd (radikal eller konservativ) regjering som bestemmer hvilken stilling Israel tar i forhold til konflikten med Palestina.

Konflikter i Nigeria

På 1600-tallet og helt fram til 1800-tallet etablerte europeiske kolonister, hovedsakelig briter, baser langs den nigerianske kysten. Basene ble brukt til å skaffe slaver til kolonien i Amerika. I 1886 dannet britene The Royal Niger Company med den hensikten å kontrollere hele området og utnytte dets ressurser som for eksempel palmeolje, for økonomiens skyld. Den harde kampen mellom kolonistene og de kongedømmene som kontrollerte Nigeria på den tiden, endte med at seier til de britiske kolonistene.

Da Nigeria ble uavhengig i 1960 fikk de sin første statsminister, Abubakar Tafawa Balewa. Løsrivelsesprossen var veldig fredelig siden supermaktene på den tiden, USA og Sovjet mente at man ikke skulle ha kolonier. Balewa satt ikke lenge som statsminister i landet. Allerede i 1966 ble det gjennomført to militære kupp som styrtet regjeringen. General Johnson Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter kun et halvt år ved makten. Deretter brøt det ut en borgerkrig som varte helt frem til 1970.

Denne borgerkrigen kalles Biafra-krigen og gikk ut på at Igboerne, som utgjør ca 15 % av befolkningen i Nigeria, ønsket å løsrive seg på grunn av økonomiske, etniske, religiøse og kulturelle spenninger blant de forskjellige folkegruppene i Nigeria. Biafra erklærte sin egen selvstendighet 30. mai 1967 under ledelse av oberst Odumewu Ojukwu.  Biafra ble anerkjente av Haiti, Elfenbenskysten, Haiti og Gabon. Andre nasjoner som ikke anerkjente landet, men ga støtte og bistand var Frankrike, Vatikanet, Portugal og noen andre. De mottok også støtte fra noen ikke-statlige aktører som for eksempel Caritas.

Foranledningen for dette var at det som var betraktet som et Ibokupp som hadde ført til en rekke fremtredene politiske ledere ble drept. Dette gjorde at Nord-regionen ønsket hevn på Øst-regionen som var kjerneområdet til Ibo-folket. Ibo-folket var så tallmessige at flere andre utvandret fra øst og hadde bosatt seg i nord. Det gjorde at det ble igangsatt en heksejakt på iboer i nord hvor mellom 5000 og 30 000 mennesker ble drept. Dette gjorde at stemningen i Øst-regionen var for en løsrivelse fra resten av Nigeria.

Etter at denne egenerklærte Republikken Biafra førte etter få dager til militær invasjon av føderale styrker. Det var stor mangel på våpen hos begge partene. Biafra klarte å få kjøpt en del våpen på det kommersielle markede, mens Nigeria først og fremst fikk nytt bedre utstyr fra Sovjetunionen. Biafra-regimet fikk bred støtte, ikke minst fra landene i Skandinavia.

Flere hundre tusen mennesker mistet livet under krigen, noen gjennom krigshandlinger, men flesteparten døde av sult. General Ojukwu prøvde å framstille krigen som et folkemord mot iboene fra Nigerias regjering sin side. Denne påstanden ble avvist av den internasjonale undersøkelseskommisjonen som besøkte Biafra under krigen. Krigen var over 15. januar i 1970 da Ojukwu rømte til Elfenbenskysten der han fikk politisk asyl og vendte senere tilbake til Nigeria i 1983 etter å ha blitt benådet av regjeringen til Shehu Shagari.

 Årene fra 1970 til 1999 i Nigeria kan oppsummeres med 7 statskupp og 8 forskjellige ledere.  Det var først i 1999 at de fikk frie valg. Nå har Goodluck Jonathan sittet med makten siden 2010 og kan gjenvelges en gang før han må gå av. Dette er det samme systemet som USA praktiserer i dag, men lik lengde på periodene.

Nigeria består av forskjellige urfolk som for eksempel Tuaregfolket og Ogonifolket. Disse folkegruppene har blitt undertrygt i den senere tid grunnet stor interesse i oljen og andre råvarer fra internasjonale aktører. Det er spesielt olje- og gassforekomstene som har gjort at folk har vist interesse i å investere i Nigeria.  Det som har vært det store problemet er forurensingen som dette fører med seg og at staten er korrupt og beholder pengene som de får inn gjennom oljen og gassen. Kvaliteten på rørene har gjort at drikkevann er blitt forurenset og dyrkingsareal er blitt ødelagt som har ført til urfolkene har slitt med å klare seg. Statistisk sett er det rundt 300 oljeutslipp i året i Nigeria.  Spesielt utsatt er Ogonifolket som lever i den sørøstre delen av landet som lever stort sett av tradisjonelt jordbruk og fiske.

MOSOP (Movement for the Survival of the Ogoni People) er en organisasjon som har kjempet for Ogonifolkets rettigheter siden 1990. Shell, som den største internasjonale oljeselskapet, har fått mye kritikk for sin virksomhet i Nigeria grunnet dårlige ledninger og brudd på menneskerettigheter.  Verdens søkelys ble for alvor rettet mot Shell da ogonifolket nektet selskapet adgang til sine områder i 1993. Senere det året ble det utført et angrep mot noen ogonilandsbyer som førte til at rundt 750 personer døde og over 30 00 ble hjemløse.

Ken Saro-Wiwa var en forfatter og menneskerettighetsaktivist som kjempet for rettighetene til ogonifolket. Han var leder for MOSOP og fikk verden til å rette sine øyne mot Nigeria. Han ble anklaget av Nigerianske myndigheter og mistet passet sitt flere ganger slik at han ble forhindret å delta på internasjonale konferanser. I 1995 uttalte han følgende, "I live er jeg et symbol på motstand. Død blir jeg en martyr og dermed enda farligere for Shell og Nigerias undertrykkere". 10 november samme år ble han hengt, sammen med 8 andre fra ogonifolket.

Konflikten i Nigeria er fortsatt ikke løst og Ogonifolket er fortsatt undertrykt og det i veldig liten grad et opprydningsarbeid. Fra 2005 av har den militante gruppen MEND (Movement for the Survival of the Ogoni People), som har angrepet oljestasjoner for å jage oljeaktører ut av området. Regjeringen svarte med å ta i bruk militær makt for å beskytte seg mot MEND.  Etter at saken har blitt belyst fra resten av verden har oljeselskaper utviklet retningslinjer sammen med Amnesty for å bedre situasjonen i Nigeria og andre land.

http://no.wikipedia.org/wiki/Ogoni-folket

http://en.wikipedia.org/wiki/Biafra#Secession

http://www.dammskolen.no/progs/maktogmenneske/det_sorte_gull/det_sorte_gull.html

http://www.aftenposten.no/kultur/article1152184.ece#.UXgKCqKpqSo

http://www.ratical.org/corporations/OgoniFactS.html

http://snl.no/Nigeria/n%C3%A6ringsliv_og_%C3%B8konomisk_utvikling

Kvinnerettigheters utvikling

Da de mannsdominerte yrkene som skog, fiske og skipsfart var hovednæringene i Norge, var ikke kvinnene inkludert i arbeidslivet. Kvinnene sin oppgave var å stelle i hjemmet. De skulle passe på ungene, holde hjemmet rent og ryddig, og lage mat. Mennene skulle tjene pengene for å forsørge familien. Befolkningen hadde doblet seg mellom 1801-1875. Det begynte å bli trangt om jorden og man trengte en ny inntektskilde.

I 1860 var det antall sysselsatte i jordbruket på sitt høyeste. Jordbruket var så omfattende at det sto for ca 50 % av Norges nasjonalinntekt. Da den industrielle revolusjonen begynte så smått å komme til Norge på midten av 1800-tallet, lettet man litt på presset på jordbruket. I ca 1850 fikk Norge sine første dampdrevne tekstilfabrikker. Dette gjorde at vi sakte hadde begynt å endre oss mot et mer industrielt samfunn.

Med industrisamfunnet fulgte masseproduksjonen og industrielt framstilte klær kom tidlig på banen. Det var ikke menn som satt bak symaskinen, men kvinnene. Tidligere hadde det vært kvinner som hadde operert vevmaskiner og spinnemaskiner, men nå hadde de tatt steget videre mot masseproduksjonen. Den industrielle revolusjonen førte også med seg en begynnende oppløsning tradisjonelle familien og kun mannen som inntektskilde. Dette åpnet veien for mange kvinner å få seg lønnet arbeid. Kvinnenes inntekt ble sett på som en tilleggsinntekt, og derfor ble den satt mye lavere enn mennenes inntekt, halvparten eller lavere. Dette var en av grunnene til at både kvinner og barn var ettertraktet arbeidskraft, de var billig.

Da industrien vokste, overtok bedriftene flere av de oppgavene som tidligere hadde vært utført i familien. Dette gikk ut over kvinnenes tradisjonelle arbeidsoppgaver. Husarbeidet ble rasjonalisert som virkning av den tekniske utviklingen noe som gikk mest utover kvinnene fra middelklassen. Siden behovet for kvinnelig arbeidskraft i familien sank, ble kvinner som ikke var gift, stående uforsørget.

Det var ikke lett for kvinnene å komme inn på arbeidsmarkede. Deres utvei var å tilby deres arbeidskraft mer eller mindre gratis som sykepleier, i undervisningen eller frivillige organisasjoner mot å bli forsørget. Den raske utviklingen i handel, transport, bankvesen og ikke minst undervisning skapte nye arbeidsplasser for middelklassekvinnene.

Utnyttelsen av arbeidskraften til kvinnene gjorde at de samlet seg i en arbeiderbevegelse. Kvinnene sto samlet og det gjorde at de framsto med kraft og ikke som ”undertrykte” kvinner. Ved at de ble organisert i en arbeiderbevegelse fikk de større arbeidsrettigheter og ble integrert i arbeidslivet i større grad. Suffragette bevegelsen var spesielt stor i USA, men det spredte seg også til andre land. Dette gjorde at kvinner fikk høyere utdannelse og stemmerett utover århundret.

Første og spesielt andre verdenskrig var totalkriger. Det vil si at hele samfunnets produksjon legges over til krigssatsingen. Siden mennene var ute i feltet var det en stor mangel på arbeidskapasitet. Krigen var en katalysator på kvinners frigjøring og integrering i arbeidslivet. På 1950-tallet ble det et ideal om for kvinner å være hjemme og stelle huset. De skulle støvsuge, vaske klær, lage mat, og passe barna. Dette endret seg rundt 1970, i hippiebevegelsen. Da kjempet ikke bare kvinner, men vel så menn for at kvinnene skulle få større rettigheter i samfunnet. I Norge var det Kvinnefronten som kom i 1972 som belyste kvinners situasjon. Den videre utviklingen har skjedd sakte, men sikkert. Kvinner har fått de samme rettighetene som menn til utdanning og jobb. Fedre kan gå ut i pappapermisjon noe som viser samfunnets utvikling.

http://www.apollon.uio.no/artikler/2010/8mars.html

http://snl.no/kvinnebevegelsen