På 1600-tallet og helt fram til 1800-tallet etablerte europeiske
kolonister, hovedsakelig briter, baser langs den nigerianske kysten. Basene ble
brukt til å skaffe slaver til kolonien i Amerika. I 1886 dannet britene The
Royal Niger Company med den hensikten å kontrollere hele området og utnytte
dets ressurser som for eksempel palmeolje, for økonomiens skyld. Den harde
kampen mellom kolonistene og de kongedømmene som kontrollerte Nigeria på den
tiden, endte med at seier til de britiske kolonistene.
Da Nigeria ble uavhengig i 1960 fikk de sin første statsminister,
Abubakar Tafawa Balewa. Løsrivelsesprossen var veldig fredelig siden
supermaktene på den tiden, USA og Sovjet mente at man ikke skulle ha kolonier.
Balewa satt ikke lenge som statsminister i landet. Allerede i 1966 ble det
gjennomført to militære kupp som styrtet regjeringen. General Johnson
Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter kun et halvt år ved makten.
Deretter brøt det ut en borgerkrig som varte helt frem til 1970.
Denne borgerkrigen kalles Biafra-krigen og gikk ut på at
Igboerne, som utgjør ca 15 % av befolkningen i Nigeria, ønsket å løsrive seg på
grunn av økonomiske, etniske, religiøse og kulturelle spenninger blant de
forskjellige folkegruppene i Nigeria. Biafra erklærte sin egen selvstendighet
30. mai 1967 under ledelse av oberst Odumewu Ojukwu. Biafra ble anerkjente av Haiti,
Elfenbenskysten, Haiti og Gabon. Andre nasjoner som ikke anerkjente landet, men
ga støtte og bistand var Frankrike, Vatikanet, Portugal og noen andre. De
mottok også støtte fra noen ikke-statlige aktører som for eksempel Caritas.
Foranledningen for dette var at det som var betraktet som et
Ibokupp som hadde ført til en rekke fremtredene politiske ledere ble drept.
Dette gjorde at Nord-regionen ønsket hevn på Øst-regionen som var kjerneområdet
til Ibo-folket. Ibo-folket var så tallmessige at flere andre utvandret fra øst
og hadde bosatt seg i nord. Det gjorde at det ble igangsatt en heksejakt på
iboer i nord hvor mellom 5000 og 30 000 mennesker ble drept. Dette gjorde
at stemningen i Øst-regionen var for en løsrivelse fra resten av Nigeria.
Etter at denne egenerklærte Republikken Biafra førte etter
få dager til militær invasjon av føderale styrker. Det var stor mangel på våpen
hos begge partene. Biafra klarte å få kjøpt en del våpen på det kommersielle
markede, mens Nigeria først og fremst fikk nytt bedre utstyr fra Sovjetunionen.
Biafra-regimet fikk bred støtte, ikke minst fra landene i Skandinavia.
Flere hundre tusen mennesker mistet livet under krigen, noen
gjennom krigshandlinger, men flesteparten døde av sult. General Ojukwu prøvde å
framstille krigen som et folkemord mot iboene fra Nigerias regjering sin side. Denne
påstanden ble avvist av den internasjonale undersøkelseskommisjonen som besøkte
Biafra under krigen. Krigen var over 15. januar i 1970 da Ojukwu rømte til
Elfenbenskysten der han fikk politisk asyl og vendte senere tilbake til Nigeria
i 1983 etter å ha blitt benådet av regjeringen til Shehu Shagari.
Årene fra 1970 til
1999 i Nigeria kan oppsummeres med 7 statskupp og 8 forskjellige ledere. Det var først i 1999 at de fikk frie valg. Nå
har Goodluck Jonathan sittet med makten siden 2010 og kan gjenvelges en gang
før han må gå av. Dette er det samme systemet som USA praktiserer i dag, men
lik lengde på periodene.
Nigeria består av forskjellige urfolk som for eksempel
Tuaregfolket og Ogonifolket. Disse folkegruppene har blitt undertrygt i den
senere tid grunnet stor interesse i oljen og andre råvarer fra internasjonale
aktører. Det er spesielt olje- og gassforekomstene som har gjort at folk har
vist interesse i å investere i Nigeria. Det
som har vært det store problemet er forurensingen som dette fører med seg og at
staten er korrupt og beholder pengene som de får inn gjennom oljen og gassen.
Kvaliteten på rørene har gjort at drikkevann er blitt forurenset og
dyrkingsareal er blitt ødelagt som har ført til urfolkene har slitt med å klare
seg. Statistisk sett er det rundt 300 oljeutslipp i året i Nigeria. Spesielt utsatt er Ogonifolket som lever i den
sørøstre delen av landet som lever stort sett av tradisjonelt jordbruk og
fiske.
MOSOP (Movement for the Survival of the Ogoni People) er en
organisasjon som har kjempet for Ogonifolkets rettigheter siden 1990. Shell,
som den største internasjonale oljeselskapet, har fått mye kritikk for sin
virksomhet i Nigeria grunnet dårlige ledninger og brudd på menneskerettigheter.
Verdens søkelys ble for alvor rettet mot
Shell da ogonifolket nektet selskapet adgang til sine områder i 1993. Senere
det året ble det utført et angrep mot noen ogonilandsbyer som førte til at rundt
750 personer døde og over 30 00 ble hjemløse.
Ken Saro-Wiwa var en forfatter og menneskerettighetsaktivist
som kjempet for rettighetene til ogonifolket. Han var leder for MOSOP og fikk
verden til å rette sine øyne mot Nigeria. Han ble anklaget av Nigerianske
myndigheter og mistet passet sitt flere ganger slik at han ble forhindret å
delta på internasjonale konferanser. I 1995 uttalte han følgende, "I live er jeg et symbol på motstand.
Død blir jeg en martyr og dermed enda farligere for Shell og Nigerias
undertrykkere". 10 november samme år ble han hengt, sammen med 8 andre
fra ogonifolket.
Konflikten i Nigeria er fortsatt ikke løst og Ogonifolket er
fortsatt undertrykt og det i veldig liten grad et opprydningsarbeid. Fra 2005
av har den militante gruppen MEND (Movement for the Survival of the Ogoni
People), som har angrepet oljestasjoner for å jage oljeaktører ut av området. Regjeringen
svarte med å ta i bruk militær makt for å beskytte seg mot MEND. Etter at saken har blitt belyst fra resten av
verden har oljeselskaper utviklet retningslinjer sammen med Amnesty for å bedre
situasjonen i Nigeria og andre land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar