Norge 4.4 Demokratiserignsprosessen

Norge var som kjent i union med Danmark og siden 1660 hadde de status som et eget rike, men i praksis hadde det ingen betydning. Norge var et bondesamfunn og den viktigste næringen i Norge på den tiden var jordbruk, eksport av fisk, og trelast og skipsfart. Den norske patriotismen ønsket seg mer uavhengighet fra danskene gjennom opprettelsen av en egen norsk bank og et norsk universitet. Det var to patriotiske selskaper som jobbet for å oppnå de samme resultatene. Det var «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» og «Det Norske Selskab» som fremmet kravet. Den svenske kongen (Gustav) satt i gang en utenrikspolitikk for å vinne Norge og da ble det viktig for Danskene å ikke nedprioritere Norge slik at det ikke oppsto splittelser dem imellom.

I 1807 var det krig med Storbritannia og kontakten mellom Norge og Danmark ble brutt. Flere oppgaver ble overført til nordmennene, og dette styrket den nasjonale selvtilliten. I 1809 fremmet Det Kongelige Selskab for Norge på ny, gjennom Herman Wedel Jarlsberg, at de ønsket et norsk universitet og bank med en betydelig oppslutning. I september 1811 godkjente Fredrik 6. opprettelsen av et norsk universitet. Kravet om en egen norsk bank ble først gjennomført i 1813.

I 1807 blusset Napoleons krigen opp igjen i Europa. Den dansk-norske flåten var ettertraktet hos stormaktene, men også fryktet siden motstanderen kunne få kontroll over den, med tanke på Danmark-Norges nøytralitet. Dette førte til at Storbritannia angrep København og dermed ble Danmark-Norge tvunget over på Frankrikes side. Norge ble presset far Svenskene i øst, der de klarte seg noenlunde bra, og den britiske flåten som var overlegen den Norske. Krigen rammet både eksporten av trelast og skipsfarten, men også importeringen av korn grunnet handelsblokaden. Dette førte til sult og sykdom som videre førte til misnøye. I 1809 ble eneveldet i Sverige avskaffet og erstattet med et konstitusjonelt monarki. Sverige fikk en ny grunnlov og den tidligere kongen ble avsatt og dro i eksil noe som førte til at Karl 13. ble valgt som konge. Karl 13. døde et år senere som gjorde at Karl Johan, som var en av Napoleons generaler, ble valgt som ny konge. Sverige ble presset av Russland til å avstå Finland til dem og ba dem heller satse på å overta Norge. Den danske kongen valgte å sende sin fetter, Kristian Fredrik, til Norge. Han fungerte som en stattholder og skulle reise rundt i Norge og vinne oppslutning for å beholde den dansk-norske helstaten.

Da Napoleon tapte krigen i 1813 ble det underskrevet en fredsavtale mellom Danmark-Norge og Sverige og Karl Johan fikk gjennomslag om at Norge skulle avstås til Sverige. Kieltraktaten ble sendt i forskjellige brev og Kristian Fredrik mistet sin posisjon som stattholder. Dette gjorde at han kunne konsentrere seg om andre ting som å bygge opp sin egen rolle og maktgrunnlag. Han var innstilt på å motsette seg at Norge skulle bli innlemmet I Sverige. Nyheten om at Norge var blitt avstått fra Sverige nevnte han ingenting om. Han reiste rundt for å styrke sin posisjon hos folket, men fikk ikke støtte av stormennene. Georg Sverdrup uttalte følgende «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand.» Med dette innlegget krevde Sverdrup at folkesuverenitetsprinsippet skulle legges til grunne for en ny norsk forfatning, slik det var gjort i uavhengighetserklæringen fra 1776,den amerikanske grunnloven fra 1787, den frankse grunnloven fra 1971 og den svenske forfatningen fra 1809. Kristian Fredrik skulle styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling som kunne gi landet en grunnlov og velge ny konge. Riksforsamlingen på Eidsvoll 10. April besto av 112 representanter fra hele landet med unntak fra Nord-Norge.

Det var store uenigheter om den nye grunnloven og utformingen på den. Hvordan skulle makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen fordeles? En gruppe bestående av bønder og byborgere mente at nasjonalforsamlingen bare skulle ha en rådgivende funksjon. Denne gruppen ønsket å ha vi stemmerett. En annen gruppering dominert av embetsmenn og større næringsdrivende ønsket en reell deling av makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Disse ville begrense stemmeretten til en liten elite. Forsamlingen delte seg senere i to partier. Selvstendighetspartiet som ble støttet av ca 80 % av representantene og Unionspartiet som hadde de resterende 20 %. Selvstendighetspartiet var ledet av Christian Magnus Falsen og ønsket et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge. Unionspartiet ble ledet av Herman Wedel Jarlsberg og de ønsket en union med Sverige, men med en egen norsk forfatning. Det er flere grunnlovsforslag og det mest omfattende var laget av Christian Magnus Falsen og ble vedtatt 17. mai og Kristian Fredrik valgt til Norsk Konge.

Grunnloven var lagt på folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Den lovgivende makten lå hos stortinget, den utøvende makten hos kongen og regjeringen og den dømmende makten lå hos domstolen. Religionsfrihet ble begrenset ved den evangeliske-lutherske kirke som ble definert som statsreligion som kongen måtte bekjenne sin tro til. Dette var for at Karl Johan som var katolikk ikke skulle bli norsk konge. Kongen beholdt mye makt ved at han bestemt over militæret, utenrikspolitikken og embetsverket. Kongen hadde i tillegg utsettende veto i lovsaker. Han kunne nekte å underskrive en lov to ganger, men den tredje gangen kunne loven iverksettes uten hans underskrift. Siden stortinget var bare samlet i tre måneder av gangen hvert tredje år kunne han utsette en lov i 9 år. I tillegg kunne han utstede provisoriske anordninger.

Et sted mellom 30 til 45 % av den mannlige befolkingen i Norge over 25 år hadde stemmerett. Det var to krav for å få stemmerett. Bosatt i Norge enn mer enn 5 år, eie hus eller eiendom til verdi av over 300 riksbankdaler. Arbeidsklassen hadde ikke stemmerett siden man mente at de kunne lett bli påvirket av arbeidsgiveren. Stortingsrepresentantene ble valgt ved indirekte valg. Det vil si at de stemmeberettigde stemte på valgmenn, som i sin tur valgte de representantene som fikk sete på Stortinget.

Da Karl Johan kom tilbake ble det klart at ikke han eller de europeiske stormaktene godkjente noen norsk selvstendighet. Kristen Fredrik skjønte at han måtte godta å gå i union med Sverige. Den Norske regjeringen ønsket ikke å underskrive Kiel-traktaten, mens svenskene lå over grensen, klare til å angripe. Det ble krig, men stormaktsdelegasjonen kom til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian Fredrik og Karl Johan. Kristian Fredrik gikk med på å si fra seg tronen, men ville at Grunnloven og Stortinget skulle bli anerkjent. I følge Kieltraktaten måtte Norge overgi grensefestningene Fredriksten, og Kongsvinger til svenskene, og dette nektet Kristian Fredrik noe som førte til Krig. Mossekonvensjonen ble underskrevet ti dager senere og der ble det klart at Karl Johan godkjente Grunnloven og ville forhandle med Stortingetom unionsvilkårene. Grunnloven ble revidert og var ferdig 4 november og Karl 13 ble valgt til norsk konge. Norge fikk en selvstendig i unionen med en norsk regjering som skulle styre. To av statsrådene, blant dem den norske statsministeren skulle oppholde seg i Stockholm, mens resten av regjeringen Christiania og ledes av en stattholder. Norske borgere skulle ha enerett på embeter i Norge og Stortinget beholdt retten til å innvilge statsborgerskap. Norge fikk også sitt eget pengesystem og de kunne bare holdes ansvarlig for egen gjeld. Utenrikspolitikken lå fortsatt hos et ministerielt statsråd bestående av kongen, den svenske utenriksministeren, og en annen svensk statsråd.

I 18818 forslo Karl Johan flere Grunnlovsendringer. Et eksempel på det var at han ville at han ønsket absolutt veto istedenfor utsettende veto, men forslagene ble avvist av Stortinget. Norge hadde i 1814 prøvd å begrense kongens makt i utenrikssaker, men uten hell. Ofte hadde ikke Sverige og Norge sammenfallende interesser som da Norge ble pålagt å overta noen av den dansk-norske gjelden, som Norge var i henhold til Kielkontrakten pålagt å betale. Den norske regjeringen begrunnet sitt synspunkt med at de aldri hadde underskrevet Kieltraktaten. Norge fikk ikke gjennomslag for sitt synspunkt. Norge så seg lei av å bli nedprioritert så ønsket større innflytelse over utenrikspolitikken. Kravet ble delvis imøtekommet og i 1835 fikk man en norsk statsråd i det svenske ministerielle råd når saker som angikk Norges forhold til utlandet ble behandlet.

Flaggsaken i 1820-1830 årene ble en symbolsak nor Norges krav om likestilling i unionen. Fra 1814 av hadde norske handelsskip seilt under det danske handelsflagget, og fra 1818 ble det bestemt av Karl Johan, at norske skip som seilte i Middelhavet sør for Spania, skulle bruke den svensk-norske unionens handelsflagg. Grunnen til dette var at man måtte betale en avgift til statene i Nord-Afrika mot beskyttelse fra pirater. Ved å seile under unionsflagget slapp Norge å betale en egen avgift. I 1821 ble det laget et norsk flagg med forespørsel om løyve til å seile under dette flagget. Forslaget ble avvist, men de skulle få lov å bruke flagget i nære farvann. I 1830-årene kom det samme spørsmålet opp igjen, denne gangen var situasjonen annerledes fordi faren for å bli angrepet av pirater ikke lenger til stede. Karl Johan godtok at de skulle få seile under det norske flagget på egen bekostning.

I 1833 begynte bøndene å velge representanter fra sin egen stand og ikke embetsstanden. Stortinget ble etter 1833 kalt Bondestortinget. Nesten halvparten av representantene var bønder. En viktig sak for bøndene var å få råderett over oppgaver som angikk bygden. Det var embetsmenn som etter lov og forordninger gitt av Stortinget og regjeringen, bestemte hva og hvor noe skulle bygges. De ønsket å få et større kommunalt selvstyre. Både bøndene og embetsmennene ville at dette tiltaket skulle utredes, det ble sett på som naturlig ut fra ånden i Grunnloven. I 1920 kom det et forslag som sa at bøndene skulle ha en rådgivende funksjon. Dette ble kjapt avvist av bøndene. Det endte senere med et kompromiss i 1837 gjennom formannskapsloven om at det skulle være et kommunestyre i hver bygd. Kommunestyret skulle bestå av et formannskap og et representantskap. Formannskapet skulle ledes av en ordfører, og det skulle velges representanter til formannskapet og representantskapet hvert fjerde år. Bøndene fikk også opphevet den direkte skatten på jord noe som var viktig for dem slik at de fikk et bedre økonomisk grep over sin egen økonomi.

En annen opposisjon vokste fram på Stortinget som besto av akademikere, lavere funksjonærer, og næringsdrivende i byene. Johan Sverdrup som var lederen for opposisjonen, mente at embetsmennene hadde for mye makt i det politiske systemet. Sverdrup mente det var bare en måte å løse dette på og det var å gi Stortinget mer makt. Han satte fram tre politiske krav. Det første var at stortinget skulle møtes hvert år. Det andre var at han ville ha stemmerett for alle menn og det tredje var at han ville at alle statsrådene skulle møtes i Stortinget. For å få gjennomslag for kravene sine visste han at han trengte mere støtte og derfor søkte han støtte hos bøndene. Han gikk med på å støtte bøndenes sparekrav mot at han fikk støtte fra dem. Årlig storting ville øke Stortingets mulighet for å drive en aktiv politikk. I 1869 vedtok Stortinget at et skulle innføres årlig storting fra 1871. At alle menn skulle få stemmerett var det vanskeligere å få støtte for. Både fra bøndene og akademikerne og de næringsdrivende i byen, siden det var mye sosialistisk propaganda på denne tiden var mange skeptisk til å la arbeiderklassen stemme. Den tredje kampsaken hans var den som lagde de største problemene. Sverdrup statsrådene skulle være ansvarlig for den politikken de førte og skulle svare på spørsmål og diskutere politiske saker med de folkevalgte. Regjeringen var imot forslaget og henviste til maktfordelingsprinsippet som sa at statsmaktene skulle være uavhengig av hverandre. Dette kunne føre til at regjeringens makt ble underlagt Stortingets makt og dette ville igjen føre til en svekkelse av embetsstandens makt. Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget ble vedtatt av storting på rad, men hver gang ble Kongen rådet til ikke å sanksjonere loven av regjeringen. Dette førte til at Grunnloven ble endret i 1880 og at Grunnloven kunne bli endret uten kongens underskrift.

Da valget begynte å nærme seg i 1882 ble det dannet Johan Sverdrup og hans opposisjon ble sett på som venstre siden, mens embetsbetsmennene ble sett på som høyre siden. Det er viktig å gjøre det helt klart at venstre og høyre ble reelt dannet i 1884. Det var venstresiden som vant en overlegen seier noe som førte til at de hadde et flertall på Stortinget til å stille regjeringen for riksrett siden de frarådet ham i å sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. I 1884 ble statsministeren og flere andre statsråder fradømt sine stillinger. Senere henvendte Konge seg til Sverdrup og ba ham danne regjering. Dette var første gang at oppgaven gikk til en som hadde flertall av stortingsrepresentanter bak seg. Dette representerte et systemskifte som ledet fram til vårt moderne politiske system, parlamentarismen som vi sier ble innført i 1884.

Haugianerne, thranittene og Bondevennene viste at nye samfunnsgrupper kunne opparbeide seg et navn i politikken og tre inn på den politiske arenaen. De var viktige forløpere for de politiske partiene sin fremvekst og viste at bøndene kunne stå opp og kjempe for deres rettigheter og synspunkter.

Den norske nasjonalismen vokste fram gjennom språket, historien og kulturen. Vitenskapsfolk reiste rundt på bygdene for å samle inn eventyr, sagn, uttrykk osv, som var «typisk norske». Dette arbeidet la grunnlaget for et norsk skriftspråk og en norsk, nasjonal kultur. I 1840-1850 årene fikk den norske nasjonalismen konkurranse fra skandinavismen som skulle øke tettheten i samarbeidet i Skandinavia. Det ble aldri noe stor oppslutning rundt den skandinavski nasjonalismen. I 1870 fik den norske nasjonalismen et mer direkte politisk innhold. Nasjonalismen skapte problemer ved at det fanets etniske minoriteter som samer, romfolk og jøder. Etter 1814 ble landet forbedret og en kan si at det var en nasjonsbygging som var på gang. Veier, jernbane og telegrafnettet bandt landet fysisk sammen. Skolen ble reformert og det ble etablert felles økonomisk institusjoner og lagt vekt på industriutviklingen. Den svenske nasjonalismen sto sterkt i de konservative kretsene og den norske nasjonalismen ble fremmet av venstresiden og var en viktig del for å øke makten til Stortinget som var viktig i demokratiseringsprosessen.

Et viktig spørsmål som florerte og som ble sett på som en nasjonal oppgave var å få et eget norsk skriftspråk. Knut Knudsen mente at det danske språket skulle bli fornorsket og bygge på dagligtalen til folket. Dette språket ble kalt riksmål. Den andre retningen kom fra Ivar Aasen som bygget på dialekter som han samlet fra bygdesamfunnene rundt om i Norge som han kalte landsmål. I 1885 kom jamstellingsvedtaket som gjorde at Norge fikk to offisielle skriftspråk. Høyre støttet Riksmålsforbundet, mens venstre støttet landsmålbevegelsen.

Venstre og høyre var som sagt de to første partiene i Norge. I 1887 ble Det Forenede Arbeiderparti (fra 1891 Det Norske Arbeiderparti) stiftet. I 1887 brøt vestlandsbøndene ut og dannet paritet Moderate Venstre, som kom inn på Stortinget med 24 representanter. I 1903 fikk Det Norske Arbeiderparti sine 4 første representanter på stortinget og tre og senere gikk Moderate venstre inn i Høyre.

I 1890-årene ble det reist spørsmål igjen om Norge skulle gå ut av union med Sverige. Så langt var det bare utenrikspolitikken som Norge ikke kunne kontrollere selv. Siden utenriksministeren var svensk var det alltid en mer svenske enn nordmann med i rådet. Da Riksdagen endret ble dette sett på som overgrep fra svensk side noe som gjorde at Norge krevde større representasjon i rådet. Det ble enighet om at det skulle være to svenske statsråder og tre norske statsråder med i rådet i tillegg til utenriksministeren. Dette ble sett på som at svenskene prøvde å innføre en regel om at utenriksministeren måtte være svensk. Venstre ønsket hadde som kampsak at de skulle kjempe for å få en norsk utenriksminister hvis de ble valgt. De ble valgt, men nedsatte bare en komite som skulle vurdere om det eksisterende konsulat vesenet tjente norske interesser. Komiteen konkluderte med at hensynet til norske handels- og sjøfartsinteresser krevde et eget norsk konsulatvesen. Denne politikken ble kalt knyttnevepolitikk fra venstre sin side. Stemningen mellom dem hadde blitt amper og begge hadde begynt å ruste opp til krig. De prøvde å forhandle fram en avtale i 1895, men svenskene mente at utenriksministeren skulle være svensk og i 1905 strandet forhandlingene.

I mai vedtok Stortinget å opprette et eget norsk konsulatvesen, men den svenske kongen nektet å sanksjonere loven og det førte til at statsrådene i Stockholm søkte avskjed. Kongen uttalte at han nå ikke kunne utnevne en ny regjering. Christian Michelsen mente derfor at kongen ikke hadde noe makt lengre og derfor var unionen med Sverige oppløst. Riksdagen krevde at det skulle holdes en folkeavstemning om det norske folket støttet 7-juli vedtaket. Det var nesten enstemmig og kvinnene hadde underskriftkampanje som var forløperen til deres stemmerettigheter. 9 oktober ble Karlstadforliket vedtatt av Stortinget og 26. oktober av den svenske Riksdagen. Etter dette hadde Norge kommet med en formell henvendelse til den danske prinsen Carl om å bli konge. Først måtte Norge bestemme seg om de skulle være en republikk eller et kongedømme. Kongedømmet ble stemt fram og Carl tok navnet Haakon 7 og ble norsk konge.

Norsk Kvinnesaksforening ønsket å ha mulighet på lik linje med mennene å kunne stemme ved valg. Høyre var åpen for dette forslaget, og kvinnene krevde at Høyre skulle programfeste stemmerett for kvinner. Den sosialdemokratiske kvinneforeningen tok initiativ til et stemmerettstog på 17. mai 1900. i 1901 ble det vedtatt å gi kvinner stemmerett ved kommunevalg til kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner i byen og disse kvinnene fikk utvidet stemmeretten sin i 1907 til stortingsvalg. I 1910 fikk alle kvinner stemme ved kommunevalg og i 1913 fikk alle kvinner stemmerett på lik linje med mennene.

"Norges Historie." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. <http://snl.no/Norge/historie_%E2%80%93_3>.

"Johan Sverdrup." - Wikipedia. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988. 

Emne 4.3 Norges systemskifte og folkebevegelse

Hei igjen bloggvenner!

Det som ligger bak utrykket embetsmannsstaten er at det var embetsmenn som hadde utformet grunnloven og senere lovgivningen. I tillegg hadde de gjort det slik at det var de som satt igjen med makten. Før 1814 hadde landets, økonomiske og politiske elite bestått av de rike trelasthandlerne og embetsmennene. Til sammen hadde de dominert riksformsalingen på Eidsvoll. I 1807 da trelasthandlerne ble rammet av konkurs, var det embetsmennene som sto igjen som landets eneste ledende samfunnsgruppe. Fram til 1884 var det nesten bare embetsmenn som ble utnevnt til statsråder. Etter 1830 ble andelen av embetsmenn redusert i Norge, men de hadde befestet sin posisjon med fagkunnskap og utdanning og satt dermed igjen med stor innflytelse. Domstolen var også befolket av embetsmenn. Det var først da Johan Sverdrup kom til makten med sin regjering i 1884 at embetsmenn mistet sin dominerende maktstilling i samfunnet.

Budskapet Hans Nielsen Hauge formidlet til bøndene var at økonomisk vekst, hardt arbeid, og kristentroen hadde en sammenheng. Dette gikk hardt ut mot den offisielle kirken og ved å samle til møter og forkynne sitt eget budskap brøt han med konventikkelplakatens bestemmelser og utfordret kirken. Derfor ble han dømt til fengselsstraff. Han ytret sine meninger mot statskirken som hadde en sterk posisjon i samfunnet og derfor ble han fengslet.

Emne 4.2 Norge 1814

Heihei mine rosahistorieinteresserte venner!

Folkesuverenitetsprinsippet vil si at folket er absolutt. Folket sitter med makten og staten kan bare styre så lenge folket samtykker til dette. En utøvelse fra en statlig myndighet må ha et utgangspunkt fra en folkevalgt forsamling, parlamentet.

Maktfordelingsprinsippet går ut på å fordele makten innad i landet på tre forskjellige organer innad i samfunnet. Den lovgivende makten (stortinget), den utøvende makten (regjeringen), og den dømmende makten (domstolen). Disse skulle stabilere hverandre og holde hverandre under kontroll slik at ingen kunne få gjøre et statskupp, eller en bli for sterk og sitte med all makten.

Religionsfriheten ble begrenset i grunnloven ved at vi fikk en statsreligion. Den evangeliske-lutherske kirken ble Norges statsreligion og kongen måtte bekjenne seg til denne troen.

At kongen hadde utsettende veto i lovsaker vil si at han kunne nekte å underskrive, eller sanksjonere, en lov så den ble gyldig. Da måtte Stortinget vente til neste gang det var samlet, og så vedta loven på nytt, men etter den tredje gangen ville loven gå igjennom selv uten kongens underskrift. Makten her lå i at stortinget ble bare samlet i tre måneder hvert 3 år. Så i realiteten kunne Kongen få utsatt at en lov ble iverksatt i ni år. I tillegg kunne Kongen utstede provisorisk anordning i den perioden stortinget ikke var samlet.

Kravene til å få stemmerett på den tiden var at man hadde bodd i landet i mer enn 5 år og eide hus eller eiendom til en verdi av over 300 riksdaler.

Arbeidsfolk og håndversvenner fikk ikke stemme siden de ikke var fri mente man. De sto i et avhengighetsforhold til andre enten som arbeidstakere eller som mottaker av understøttelse. De kunne derfor lett bli påvirket mente man den gangen. At kvinner skulle få stemme var ikke engang et tema.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.

Emne 4.1 Norge

Hei mine rosahistorieinteresserte venner! I dag skal jeg blogge om Norge nærmere spesifisert mellom 1770 til 1814.

Et demokrati er et folkestyre. Det kan enten være et indirekte demokrati som vi har i Norge der vi stemmer på partier og politikere som når de blir valgt tar avgjørelsene for oss. Et direkte er at folket tar beslutninger eller stemmer over hvert enkelt spørsmål som kommer opp. Norge har hatt seks folkeavstemninger. To om vi skulle tilhøre EU (1972 og 1994), to om alkohol og forbudet (1926) og to om Norge skulle være en republikk eller republikk og hvem som skulle være konge (begge i 1905).

Patriotisme er kjærlighet og den følelsesmessige forpliktelsen til fedrelandet. Nasjonalisme er mer knyttet til Staten, mens patriotisme er knyttet mer til følelser. Eksempler på patriotisme i Norge har vært når man på 1760-tallet ønsket å skille mellom dansker og nordmenn. De norske patriotene la vekt på den norske naturen som hadde frambrakt et hardført, fritt, og stolt folk. I 1770 til 1773 ble det sensuren i Danmark-Norge opphevet og patriotenes meninger kom frem i større grad. Nordmenn ønsket en egen norsk bank, og et eget universitet. Først i september 1811 ga Fredrik 6 tillatelse til at det skulle opprettes et universitet i Christiania. I 1813 fikk Norge gjennomslag for å opprette sin egen bank. Dette var etter langt press fra Norsk side.

I 1770 fantes det bare 724000 nordmenn i Norge og Bergen var den største byen med 18000 innbyggere. Hele 90 % av befolkning var bønder. Vi var rett og slett en nasjon full av bønder og der har det nasjonalistiske utrykke «bønda ifra nord» oppstått. De fleste embetsmenn i Norge hadde fått sin utdannelse i Danmark og hadde derfor er en del av den dansk-norske elitekulturen.

Emne 3.1 Nasjonalismen

Heeeiii mine rosahistorie venner! 

I dag skal jeg "blogge" om  hvordan nasjonalstaten har skapt nasjonal og kulturell samhørighet, men også konflikter og undertrykkelse og se på Tyskland som eksempel.

I en nasjonalstat er det flere ting til felles som knytter oss sammen. De kan identifisere seg med hverandre gjennom språket, kulturen og den samme historien som gir opphavet til ideologier og bakgrunnen for store deler av etnisiteten til befolkningen. Tyskland ble samlet på at etniske enheter, altså språklig og rasemessig enhetlig folkegrupper må ikke deles opphav politiske statlige grenser, men samles til et rike. Nasjonalismen avviste at alt er likt for alle (universalisme), og verdensborgerlighet (kosmopolitisme). Dette skaper også konflikter. Når en avviser universalisme vil det antyde at nasjonalstaten står mot de andre statene, med mindre det er et samarbeid eller en avtale mellom dem. Det vil til slutt føre til uenigheter mellom de forskjellige nasjonalstatene og det skjedde. Den tyske nasjonalismen hadde fokuset sitt på språk, historie, og kulturbakgrunn.

Tyskerne opplevde et industrielt og økonomisk vekst etter 1850, spesielt Preussen. Preussen var delt både geografisk og politisk. De liberale i de vestlige områdene, mens de føydale i de høyre. I det tyske hertugdømmet Holstein regjerte den Danske kongen siden 1806. Holstein hadde en felles tysk elite med det danske hertugdømmet Slesvig. Betegnelsen Slesvig-Holstein ble vanligere hos den tyske befolkningen, mens en skilte klarere på den danske siden.  Splittelsen hadde så smått begynt etter Napoleonskrigen. Senere ble det organisert nasjonale massemøter på den danske siden som svar på sangfester og folkefester på den tyske siden. Kampen for Slesvig-Holstein mot dansk undertrykkelse ble for tyskerne et symbol på nasjonalisme. Det endte med krig som danske først vant, men mye var uavklart. Her kan en se at nasjonalismen fører til konflikter, men denne gang med en nasjonalenighet om krigene.

Samlingen av Tyskland kom på slutten av 1860-årene og var ledet av Preussen med våpenmakt, økonomiske styrke og politisk fasthet. Her var det ikke folket som gjorde opprør eller valg, med unntak fra Slesvig-Holstein, men det var en militær revolusjon. Vilhelm 1 og Otto von Bismarck, ledet an i å modernisere hæren og dette styrket regjeringen på bekostning av parlamentet. En lengre verneplikt ble innført, noe som også ble gjort da Hitler kom til makten. Preussen hadde en overveldende hær som ingen andre kunne hamle opp med. Generalene førte styrkene, og sammenlignet med både Østerrike og Frankrike var de prøyssiske generalene en overlegen organisasjon.

Østerrike ville integrere hertugdømmene inn i den danske staten. Preussen fikk med seg Østerrike for å angripe danskene. De gjorde motstand, men ble knust av overlegne styrker. Bismarck overtalte Napoleon 3 at å samle Tyskland var et rike var rett og riktig. Bismarck fikk Italia som alliert og sørget for å holde ungarerne i ro og deretter vendte han seg militært mot Østerrike. Østerrike måtte inngå våpenhvile etter 2 måneder. Det tyske forbundet ble oppløst og, og en rekke stater ble alliert eller forent med Preussen, samlet i Det nordtyske forbundet og bundet til Zollerverein.

Frans Josef som var blitt innsatt som keiser allierte seg med adelen i Ungarn for å hevne på Preussen. De overtalte Frankrike til at Preussen var den truende og sterke makten for Frankrike og ikke Østerrike. Mobiliseringen av de tyske troppene gikk mye kjappere enn franskmennene sine og Napoleon måtte gi opp. Paris holdt lengre grunnet frivillige tropper, men måtte til slutt kapitulere. Den industrielle krigføringen, var en lynkrig med beskjedne tap og materielt hærverk.

Den tyske nasjonalfølelsen ble kraftigere, og sangen <<Das Lied der Deutschen>> som kom i 1841 passet bra. Gjennom den styrkende nasjonalfølelsen og bestikkelser fikk Bismarck folket med på at Preussens konge skulle bli Tysklands Keiser. Keiserdømmet ble proklamert i januar i 1871. Maktbalansen i Europa var brått blitt endret og et sterkt og stort tysk rike var oppstått. Tyskland besto av 25 stater med ulike statsformer. Den føderale regjeringen besto av en utøvende makt under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, det var et føderalt råd, Bundesrat, som var sammensatt av utsendinger fra de ulike statene og et nasjonalt parlament, Reichstag, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og i hemmelige valg. Mellom 1867 og 1873 ble det etablert et fellesmarked med frie bevegelser for varer, tjenester, kapital, og mennesker. Bismarck hadde gått langt i å utviklet et sosisalhjelpsystem, men et parlamentarisk system skulle komme etter hans tid.

Tysklands Historie (1814–1871)." Wikipedia. N.p., 8 Sept. 2012. Web. 1 Oct. 2012. <http://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_historie_(1814%E2%80%931871)>.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm. Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.