Folkesuverenitetsprinsippet vil si at folket er absolutt. Folket sitter med makten og staten kan bare styre så lenge folket samtykker til dette. En utøvelse fra en statlig myndighet må ha et utgangspunkt fra en folkevalgt forsamling, parlamentet.
Maktfordelingsprinsippet går ut på å fordele makten innad i landet på tre forskjellige organer innad i samfunnet. Den lovgivende makten (stortinget), den utøvende makten (regjeringen), og den dømmende makten (domstolen). Disse skulle stabilere hverandre og holde hverandre under kontroll slik at ingen kunne få gjøre et statskupp, eller en bli for sterk og sitte med all makten.
Religionsfriheten ble begrenset i grunnloven ved at vi fikk en statsreligion. Den evangeliske-lutherske kirken ble Norges statsreligion og kongen måtte bekjenne seg til denne troen.
At kongen hadde utsettende veto i lovsaker vil si at han kunne nekte å underskrive, eller sanksjonere, en lov så den ble gyldig. Da måtte Stortinget vente til neste gang det var samlet, og så vedta loven på nytt, men etter den tredje gangen ville loven gå igjennom selv uten kongens underskrift. Makten her lå i at stortinget ble bare samlet i tre måneder hvert 3 år. Så i realiteten kunne Kongen få utsatt at en lov ble iverksatt i ni år. I tillegg kunne Kongen utstede provisorisk anordning i den perioden stortinget ikke var samlet.
Kravene til å få stemmerett på den tiden var at man hadde bodd i landet i mer enn 5 år og eide hus eller eiendom til en verdi av over 300 riksdaler.
Arbeidsfolk og håndversvenner fikk ikke stemme siden de ikke var fri mente man. De sto i et avhengighetsforhold til andre enten som arbeidstakere eller som mottaker av understøttelse. De kunne derfor lett bli påvirket mente man den gangen. At kvinner skulle få stemme var ikke engang et tema.
Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm
Damms Store Leksikon, Petter Henriksen,
Damm og Søn A.S. Oslo 1988.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar