Norge var som kjent i union med
Danmark og siden 1660 hadde de status som et eget rike, men i praksis hadde det
ingen betydning. Norge var et bondesamfunn og den viktigste næringen i Norge på
den tiden var jordbruk, eksport av fisk, og trelast og skipsfart. Den norske
patriotismen ønsket seg mer uavhengighet fra danskene gjennom opprettelsen av
en egen norsk bank og et norsk universitet. Det var to patriotiske selskaper
som jobbet for å oppnå de samme resultatene. Det var «Det Kongelige Selskab for
Norges Vel» og «Det Norske Selskab» som fremmet kravet. Den svenske kongen
(Gustav) satt i gang en utenrikspolitikk for å vinne Norge og da ble det viktig
for Danskene å ikke nedprioritere Norge slik at det ikke oppsto splittelser dem
imellom.
I 1807 var det krig med
Storbritannia og kontakten mellom Norge og Danmark ble brutt. Flere oppgaver
ble overført til nordmennene, og dette styrket den nasjonale selvtilliten. I
1809 fremmet Det Kongelige Selskab for Norge på ny, gjennom Herman Wedel
Jarlsberg, at de ønsket et norsk universitet og bank med en betydelig
oppslutning. I september 1811 godkjente Fredrik 6. opprettelsen av et norsk
universitet. Kravet om en egen norsk bank ble først gjennomført i 1813.
I 1807 blusset Napoleons krigen
opp igjen i Europa. Den dansk-norske flåten var ettertraktet hos stormaktene,
men også fryktet siden motstanderen kunne få kontroll over den, med tanke på
Danmark-Norges nøytralitet. Dette førte til at Storbritannia angrep København
og dermed ble Danmark-Norge tvunget over på Frankrikes side. Norge ble presset
far Svenskene i øst, der de klarte seg noenlunde bra, og den britiske flåten
som var overlegen den Norske. Krigen rammet både eksporten av trelast og
skipsfarten, men også importeringen av korn grunnet handelsblokaden. Dette
førte til sult og sykdom som videre førte til misnøye. I 1809 ble eneveldet i Sverige
avskaffet og erstattet med et konstitusjonelt monarki. Sverige fikk en ny
grunnlov og den tidligere kongen ble avsatt og dro i eksil noe som førte til at
Karl 13. ble valgt som konge. Karl 13. døde et år senere som gjorde at Karl
Johan, som var en av Napoleons generaler, ble valgt som ny konge. Sverige ble
presset av Russland til å avstå Finland til dem og ba dem heller satse på å
overta Norge. Den danske kongen valgte å sende sin fetter, Kristian Fredrik,
til Norge. Han fungerte som en stattholder og skulle reise rundt i Norge og
vinne oppslutning for å beholde den dansk-norske helstaten.
Da Napoleon tapte krigen i 1813
ble det underskrevet en fredsavtale mellom Danmark-Norge og Sverige og Karl
Johan fikk gjennomslag om at Norge skulle avstås til Sverige. Kieltraktaten ble
sendt i forskjellige brev og Kristian Fredrik mistet sin posisjon som
stattholder. Dette gjorde at han kunne konsentrere seg om andre ting som å
bygge opp sin egen rolle og maktgrunnlag. Han var innstilt på å motsette seg at
Norge skulle bli innlemmet I Sverige. Nyheten om at Norge var blitt avstått fra
Sverige nevnte han ingenting om. Han reiste rundt for å styrke sin posisjon hos
folket, men fikk ikke støtte av stormennene. Georg Sverdrup uttalte følgende
«Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand.»
Med dette innlegget krevde Sverdrup at folkesuverenitetsprinsippet skulle
legges til grunne for en ny norsk forfatning, slik det var gjort i
uavhengighetserklæringen fra 1776,den amerikanske grunnloven fra 1787, den
frankse grunnloven fra 1971 og den svenske forfatningen fra 1809. Kristian
Fredrik skulle styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling
som kunne gi landet en grunnlov og velge ny konge. Riksforsamlingen på Eidsvoll
10. April besto av 112 representanter fra hele landet med unntak fra
Nord-Norge.
Det var store uenigheter om den
nye grunnloven og utformingen på den. Hvordan skulle makten mellom kongen og
nasjonalforsamlingen fordeles? En gruppe bestående av bønder og byborgere mente
at nasjonalforsamlingen bare skulle ha en rådgivende funksjon. Denne gruppen
ønsket å ha vi stemmerett. En annen gruppering dominert av embetsmenn og større
næringsdrivende ønsket en reell deling av makten mellom kongen og
nasjonalforsamlingen. Disse ville begrense stemmeretten til en liten elite.
Forsamlingen delte seg senere i to partier. Selvstendighetspartiet som ble
støttet av ca 80 % av representantene og Unionspartiet som hadde de resterende
20 %. Selvstendighetspartiet var ledet av Christian Magnus Falsen og ønsket et
selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge. Unionspartiet ble ledet
av Herman Wedel Jarlsberg og de ønsket en union med Sverige, men med en egen
norsk forfatning. Det er flere grunnlovsforslag og det mest omfattende var
laget av Christian Magnus Falsen og ble vedtatt 17. mai og Kristian Fredrik
valgt til Norsk Konge.
Grunnloven var lagt på
folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Den lovgivende makten
lå hos stortinget, den utøvende makten hos kongen og regjeringen og den
dømmende makten lå hos domstolen. Religionsfrihet ble begrenset ved den
evangeliske-lutherske kirke som ble definert som statsreligion som kongen måtte
bekjenne sin tro til. Dette var for at Karl Johan som var katolikk ikke skulle
bli norsk konge. Kongen beholdt mye makt ved at han bestemt over militæret,
utenrikspolitikken og embetsverket. Kongen hadde i tillegg utsettende veto i
lovsaker. Han kunne nekte å underskrive en lov to ganger, men den tredje gangen
kunne loven iverksettes uten hans underskrift. Siden stortinget var bare samlet
i tre måneder av gangen hvert tredje år kunne han utsette en lov i 9 år. I
tillegg kunne han utstede provisoriske anordninger.
Et sted mellom 30 til 45 % av den
mannlige befolkingen i Norge over 25 år hadde stemmerett. Det var to krav for å
få stemmerett. Bosatt i Norge enn mer enn 5 år, eie hus eller eiendom til verdi
av over 300 riksbankdaler. Arbeidsklassen hadde ikke stemmerett siden man mente
at de kunne lett bli påvirket av arbeidsgiveren. Stortingsrepresentantene ble
valgt ved indirekte valg. Det vil si at de stemmeberettigde stemte på valgmenn,
som i sin tur valgte de representantene som fikk sete på Stortinget.
Da Karl Johan kom tilbake ble det
klart at ikke han eller de europeiske stormaktene godkjente noen norsk
selvstendighet. Kristen Fredrik skjønte at han måtte godta å gå i union med
Sverige. Den Norske regjeringen ønsket ikke å underskrive Kiel-traktaten, mens
svenskene lå over grensen, klare til å angripe. Det ble krig, men
stormaktsdelegasjonen kom til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian
Fredrik og Karl Johan. Kristian Fredrik gikk med på å si fra seg tronen, men
ville at Grunnloven og Stortinget skulle bli anerkjent. I følge Kieltraktaten måtte
Norge overgi grensefestningene Fredriksten, og Kongsvinger til svenskene, og
dette nektet Kristian Fredrik noe som førte til Krig. Mossekonvensjonen ble
underskrevet ti dager senere og der ble det klart at Karl Johan godkjente
Grunnloven og ville forhandle med Stortingetom unionsvilkårene. Grunnloven ble
revidert og var ferdig 4 november og Karl 13 ble valgt til norsk konge. Norge
fikk en selvstendig i unionen med en norsk regjering som skulle styre. To av
statsrådene, blant dem den norske statsministeren skulle oppholde seg i
Stockholm, mens resten av regjeringen Christiania og ledes av en stattholder.
Norske borgere skulle ha enerett på embeter i Norge og Stortinget beholdt
retten til å innvilge statsborgerskap. Norge fikk også sitt eget pengesystem og
de kunne bare holdes ansvarlig for egen gjeld. Utenrikspolitikken lå fortsatt
hos et ministerielt statsråd bestående av kongen, den svenske
utenriksministeren, og en annen svensk statsråd.
I 18818 forslo Karl Johan flere
Grunnlovsendringer. Et eksempel på det var at han ville at han ønsket absolutt
veto istedenfor utsettende veto, men forslagene ble avvist av Stortinget. Norge
hadde i 1814 prøvd å begrense kongens makt i utenrikssaker, men uten hell. Ofte
hadde ikke Sverige og Norge sammenfallende interesser som da Norge ble pålagt å
overta noen av den dansk-norske gjelden, som Norge var i henhold til
Kielkontrakten pålagt å betale. Den norske regjeringen begrunnet sitt synspunkt
med at de aldri hadde underskrevet Kieltraktaten. Norge fikk ikke gjennomslag
for sitt synspunkt. Norge så seg lei av å bli nedprioritert så ønsket større
innflytelse over utenrikspolitikken. Kravet ble delvis imøtekommet og i 1835
fikk man en norsk statsråd i det svenske ministerielle råd når saker som angikk
Norges forhold til utlandet ble behandlet.
Flaggsaken i 1820-1830 årene ble
en symbolsak nor Norges krav om likestilling i unionen. Fra 1814 av hadde
norske handelsskip seilt under det danske handelsflagget, og fra 1818 ble det
bestemt av Karl Johan, at norske skip som seilte i Middelhavet sør for Spania,
skulle bruke den svensk-norske unionens handelsflagg. Grunnen til dette var at
man måtte betale en avgift til statene i Nord-Afrika mot beskyttelse fra
pirater. Ved å seile under unionsflagget slapp Norge å betale en egen avgift. I
1821 ble det laget et norsk flagg med forespørsel om løyve til å seile under
dette flagget. Forslaget ble avvist, men de skulle få lov å bruke flagget i
nære farvann. I 1830-årene kom det samme spørsmålet opp igjen, denne gangen var
situasjonen annerledes fordi faren for å bli angrepet av pirater ikke lenger
til stede. Karl Johan godtok at de skulle få seile under det norske flagget på
egen bekostning.
I 1833 begynte bøndene å velge
representanter fra sin egen stand og ikke embetsstanden. Stortinget ble etter
1833 kalt Bondestortinget. Nesten
halvparten av representantene var bønder. En viktig sak for bøndene var å få
råderett over oppgaver som angikk bygden. Det var embetsmenn som etter lov og
forordninger gitt av Stortinget og regjeringen, bestemte hva og hvor noe skulle
bygges. De ønsket å få et større kommunalt selvstyre. Både bøndene og
embetsmennene ville at dette tiltaket skulle utredes, det ble sett på som
naturlig ut fra ånden i Grunnloven. I 1920 kom det et forslag som sa at bøndene
skulle ha en rådgivende funksjon. Dette ble kjapt avvist av bøndene. Det endte
senere med et kompromiss i 1837 gjennom formannskapsloven om at det skulle være
et kommunestyre i hver bygd. Kommunestyret skulle bestå av et formannskap og et
representantskap. Formannskapet skulle ledes av en ordfører, og det skulle
velges representanter til formannskapet og representantskapet hvert fjerde år.
Bøndene fikk også opphevet den direkte skatten på jord noe som var viktig for
dem slik at de fikk et bedre økonomisk grep over sin egen økonomi.
En annen opposisjon vokste fram
på Stortinget som besto av akademikere, lavere funksjonærer, og næringsdrivende
i byene. Johan Sverdrup som var lederen for opposisjonen, mente at
embetsmennene hadde for mye makt i det politiske systemet. Sverdrup mente det
var bare en måte å løse dette på og det var å gi Stortinget mer makt. Han satte
fram tre politiske krav. Det første var at stortinget skulle møtes hvert år.
Det andre var at han ville ha stemmerett for alle menn og det tredje var at han
ville at alle statsrådene skulle møtes i Stortinget. For å få gjennomslag for
kravene sine visste han at han trengte mere støtte og derfor søkte han støtte
hos bøndene. Han gikk med på å støtte bøndenes sparekrav mot at han fikk støtte
fra dem. Årlig storting ville øke Stortingets mulighet for å drive en aktiv
politikk. I 1869 vedtok Stortinget at et skulle innføres årlig storting fra
1871. At alle menn skulle få stemmerett var det vanskeligere å få støtte for.
Både fra bøndene og akademikerne og de næringsdrivende i byen, siden det var
mye sosialistisk propaganda på denne tiden var mange skeptisk til å la
arbeiderklassen stemme. Den tredje kampsaken hans var den som lagde de største
problemene. Sverdrup statsrådene skulle være ansvarlig for den politikken de
førte og skulle svare på spørsmål og diskutere politiske saker med de
folkevalgte. Regjeringen var imot forslaget og henviste til
maktfordelingsprinsippet som sa at statsmaktene skulle være uavhengig av
hverandre. Dette kunne føre til at regjeringens makt ble underlagt Stortingets
makt og dette ville igjen føre til en svekkelse av embetsstandens makt.
Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget ble vedtatt av storting på rad,
men hver gang ble Kongen rådet til ikke å sanksjonere loven av regjeringen.
Dette førte til at Grunnloven ble endret i 1880 og at Grunnloven kunne bli
endret uten kongens underskrift.
Da valget begynte å nærme seg i
1882 ble det dannet Johan Sverdrup og hans opposisjon ble sett på som venstre
siden, mens embetsbetsmennene ble sett på som høyre siden. Det er viktig å gjøre
det helt klart at venstre og høyre ble reelt dannet i 1884. Det var
venstresiden som vant en overlegen seier noe som førte til at de hadde et flertall
på Stortinget til å stille regjeringen for riksrett siden de frarådet ham i å
sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. I 1884 ble
statsministeren og flere andre statsråder fradømt sine stillinger. Senere
henvendte Konge seg til Sverdrup og ba ham danne regjering. Dette var første
gang at oppgaven gikk til en som hadde flertall av stortingsrepresentanter bak
seg. Dette representerte et systemskifte som ledet fram til vårt moderne
politiske system, parlamentarismen som vi sier ble innført i 1884.
Haugianerne, thranittene og
Bondevennene viste at nye samfunnsgrupper kunne opparbeide seg et navn i
politikken og tre inn på den politiske arenaen. De var viktige forløpere for de
politiske partiene sin fremvekst og viste at bøndene kunne stå opp og kjempe
for deres rettigheter og synspunkter.
Den norske nasjonalismen vokste
fram gjennom språket, historien og kulturen. Vitenskapsfolk reiste rundt på
bygdene for å samle inn eventyr, sagn, uttrykk osv, som var «typisk norske».
Dette arbeidet la grunnlaget for et norsk skriftspråk og en norsk, nasjonal
kultur. I 1840-1850 årene fikk den norske nasjonalismen konkurranse fra
skandinavismen som skulle øke tettheten i samarbeidet i Skandinavia. Det ble
aldri noe stor oppslutning rundt den skandinavski nasjonalismen. I 1870 fik den
norske nasjonalismen et mer direkte politisk innhold. Nasjonalismen skapte
problemer ved at det fanets etniske minoriteter som samer, romfolk og jøder.
Etter 1814 ble landet forbedret og en kan si at det var en nasjonsbygging som
var på gang. Veier, jernbane og telegrafnettet bandt landet fysisk sammen.
Skolen ble reformert og det ble etablert felles økonomisk institusjoner og lagt
vekt på industriutviklingen. Den svenske nasjonalismen sto sterkt i de
konservative kretsene og den norske nasjonalismen ble fremmet av venstresiden
og var en viktig del for å øke makten til Stortinget som var viktig i
demokratiseringsprosessen.
Et viktig spørsmål som florerte
og som ble sett på som en nasjonal oppgave var å få et eget norsk skriftspråk.
Knut Knudsen mente at det danske språket skulle bli fornorsket og bygge på
dagligtalen til folket. Dette språket ble kalt riksmål. Den andre retningen kom
fra Ivar Aasen som bygget på dialekter som han samlet fra bygdesamfunnene rundt
om i Norge som han kalte landsmål. I 1885 kom jamstellingsvedtaket som gjorde
at Norge fikk to offisielle skriftspråk. Høyre støttet Riksmålsforbundet, mens
venstre støttet landsmålbevegelsen.
Venstre og høyre var som sagt de
to første partiene i Norge. I 1887 ble Det Forenede Arbeiderparti (fra 1891 Det
Norske Arbeiderparti) stiftet. I 1887 brøt vestlandsbøndene ut og dannet
paritet Moderate Venstre, som kom inn på Stortinget med 24 representanter. I
1903 fikk Det Norske Arbeiderparti sine 4 første representanter på stortinget
og tre og senere gikk Moderate venstre inn i Høyre.
I 1890-årene ble det reist
spørsmål igjen om Norge skulle gå ut av union med Sverige. Så langt var det
bare utenrikspolitikken som Norge ikke kunne kontrollere selv. Siden
utenriksministeren var svensk var det alltid en mer svenske enn nordmann med i
rådet. Da Riksdagen endret ble dette sett på som overgrep fra svensk side noe
som gjorde at Norge krevde større representasjon i rådet. Det ble enighet om at
det skulle være to svenske statsråder og tre norske statsråder med i rådet i
tillegg til utenriksministeren. Dette ble sett på som at svenskene prøvde å
innføre en regel om at utenriksministeren måtte være svensk. Venstre ønsket
hadde som kampsak at de skulle kjempe for å få en norsk utenriksminister hvis
de ble valgt. De ble valgt, men nedsatte bare en komite som skulle vurdere om
det eksisterende konsulat vesenet tjente norske interesser. Komiteen
konkluderte med at hensynet til norske handels- og sjøfartsinteresser krevde et
eget norsk konsulatvesen. Denne politikken ble kalt knyttnevepolitikk fra
venstre sin side. Stemningen mellom dem hadde blitt amper og begge hadde begynt
å ruste opp til krig. De prøvde å forhandle fram en avtale i 1895, men
svenskene mente at utenriksministeren skulle være svensk og i 1905 strandet
forhandlingene.
I mai vedtok Stortinget å
opprette et eget norsk konsulatvesen, men den svenske kongen nektet å
sanksjonere loven og det førte til at statsrådene i Stockholm søkte avskjed.
Kongen uttalte at han nå ikke kunne utnevne en ny regjering. Christian
Michelsen mente derfor at kongen ikke hadde noe makt lengre og derfor var
unionen med Sverige oppløst. Riksdagen krevde at det skulle holdes en
folkeavstemning om det norske folket støttet 7-juli vedtaket. Det var nesten
enstemmig og kvinnene hadde underskriftkampanje som var forløperen til deres
stemmerettigheter. 9 oktober ble Karlstadforliket vedtatt av Stortinget og 26.
oktober av den svenske Riksdagen. Etter dette hadde Norge kommet med en formell
henvendelse til den danske prinsen Carl om å bli konge. Først måtte Norge
bestemme seg om de skulle være en republikk eller et kongedømme. Kongedømmet
ble stemt fram og Carl tok navnet Haakon 7 og ble norsk konge.
Norsk Kvinnesaksforening ønsket å
ha mulighet på lik linje med mennene å kunne stemme ved valg. Høyre var åpen for
dette forslaget, og kvinnene krevde at Høyre skulle programfeste stemmerett for
kvinner. Den sosialdemokratiske kvinneforeningen tok initiativ til et
stemmerettstog på 17. mai 1900. i 1901 ble det vedtatt å gi kvinner stemmerett
ved kommunevalg til kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner
i byen og disse kvinnene fikk utvidet stemmeretten sin i 1907 til
stortingsvalg. I 1910 fikk alle kvinner stemme ved kommunevalg og i 1913 fikk
alle kvinner stemmerett på lik linje med mennene.
"Norges Historie." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. <http://snl.no/Norge/historie_%E2%80%93_3>.
"Johan Sverdrup." - Wikipedia. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup.
Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm
Damms Store
Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar