fredag 26. april 2013
onsdag 24. april 2013
Konflikter i Nigeria
På 1600-tallet og helt fram til 1800-tallet etablerte europeiske
kolonister, hovedsakelig briter, baser langs den nigerianske kysten. Basene ble
brukt til å skaffe slaver til kolonien i Amerika. I 1886 dannet britene The
Royal Niger Company med den hensikten å kontrollere hele området og utnytte
dets ressurser som for eksempel palmeolje, for økonomiens skyld. Den harde
kampen mellom kolonistene og de kongedømmene som kontrollerte Nigeria på den
tiden, endte med at seier til de britiske kolonistene.
Da Nigeria ble uavhengig i 1960 fikk de sin første statsminister,
Abubakar Tafawa Balewa. Løsrivelsesprossen var veldig fredelig siden
supermaktene på den tiden, USA og Sovjet mente at man ikke skulle ha kolonier.
Balewa satt ikke lenge som statsminister i landet. Allerede i 1966 ble det
gjennomført to militære kupp som styrtet regjeringen. General Johnson
Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter kun et halvt år ved makten.
Deretter brøt det ut en borgerkrig som varte helt frem til 1970.
Denne borgerkrigen kalles Biafra-krigen og gikk ut på at
Igboerne, som utgjør ca 15 % av befolkningen i Nigeria, ønsket å løsrive seg på
grunn av økonomiske, etniske, religiøse og kulturelle spenninger blant de
forskjellige folkegruppene i Nigeria. Biafra erklærte sin egen selvstendighet
30. mai 1967 under ledelse av oberst Odumewu Ojukwu. Biafra ble anerkjente av Haiti,
Elfenbenskysten, Haiti og Gabon. Andre nasjoner som ikke anerkjente landet, men
ga støtte og bistand var Frankrike, Vatikanet, Portugal og noen andre. De
mottok også støtte fra noen ikke-statlige aktører som for eksempel Caritas.
Foranledningen for dette var at det som var betraktet som et
Ibokupp som hadde ført til en rekke fremtredene politiske ledere ble drept.
Dette gjorde at Nord-regionen ønsket hevn på Øst-regionen som var kjerneområdet
til Ibo-folket. Ibo-folket var så tallmessige at flere andre utvandret fra øst
og hadde bosatt seg i nord. Det gjorde at det ble igangsatt en heksejakt på
iboer i nord hvor mellom 5000 og 30 000 mennesker ble drept. Dette gjorde
at stemningen i Øst-regionen var for en løsrivelse fra resten av Nigeria.
Etter at denne egenerklærte Republikken Biafra førte etter
få dager til militær invasjon av føderale styrker. Det var stor mangel på våpen
hos begge partene. Biafra klarte å få kjøpt en del våpen på det kommersielle
markede, mens Nigeria først og fremst fikk nytt bedre utstyr fra Sovjetunionen.
Biafra-regimet fikk bred støtte, ikke minst fra landene i Skandinavia.
Flere hundre tusen mennesker mistet livet under krigen, noen
gjennom krigshandlinger, men flesteparten døde av sult. General Ojukwu prøvde å
framstille krigen som et folkemord mot iboene fra Nigerias regjering sin side. Denne
påstanden ble avvist av den internasjonale undersøkelseskommisjonen som besøkte
Biafra under krigen. Krigen var over 15. januar i 1970 da Ojukwu rømte til
Elfenbenskysten der han fikk politisk asyl og vendte senere tilbake til Nigeria
i 1983 etter å ha blitt benådet av regjeringen til Shehu Shagari.
Årene fra 1970 til
1999 i Nigeria kan oppsummeres med 7 statskupp og 8 forskjellige ledere. Det var først i 1999 at de fikk frie valg. Nå
har Goodluck Jonathan sittet med makten siden 2010 og kan gjenvelges en gang
før han må gå av. Dette er det samme systemet som USA praktiserer i dag, men
lik lengde på periodene.
Nigeria består av forskjellige urfolk som for eksempel
Tuaregfolket og Ogonifolket. Disse folkegruppene har blitt undertrygt i den
senere tid grunnet stor interesse i oljen og andre råvarer fra internasjonale
aktører. Det er spesielt olje- og gassforekomstene som har gjort at folk har
vist interesse i å investere i Nigeria. Det
som har vært det store problemet er forurensingen som dette fører med seg og at
staten er korrupt og beholder pengene som de får inn gjennom oljen og gassen.
Kvaliteten på rørene har gjort at drikkevann er blitt forurenset og
dyrkingsareal er blitt ødelagt som har ført til urfolkene har slitt med å klare
seg. Statistisk sett er det rundt 300 oljeutslipp i året i Nigeria. Spesielt utsatt er Ogonifolket som lever i den
sørøstre delen av landet som lever stort sett av tradisjonelt jordbruk og
fiske.
MOSOP (Movement for the Survival of the Ogoni People) er en
organisasjon som har kjempet for Ogonifolkets rettigheter siden 1990. Shell,
som den største internasjonale oljeselskapet, har fått mye kritikk for sin
virksomhet i Nigeria grunnet dårlige ledninger og brudd på menneskerettigheter.
Verdens søkelys ble for alvor rettet mot
Shell da ogonifolket nektet selskapet adgang til sine områder i 1993. Senere
det året ble det utført et angrep mot noen ogonilandsbyer som førte til at rundt
750 personer døde og over 30 00 ble hjemløse.
Ken Saro-Wiwa var en forfatter og menneskerettighetsaktivist
som kjempet for rettighetene til ogonifolket. Han var leder for MOSOP og fikk
verden til å rette sine øyne mot Nigeria. Han ble anklaget av Nigerianske
myndigheter og mistet passet sitt flere ganger slik at han ble forhindret å
delta på internasjonale konferanser. I 1995 uttalte han følgende, "I live er jeg et symbol på motstand.
Død blir jeg en martyr og dermed enda farligere for Shell og Nigerias
undertrykkere". 10 november samme år ble han hengt, sammen med 8 andre
fra ogonifolket.
Konflikten i Nigeria er fortsatt ikke løst og Ogonifolket er
fortsatt undertrykt og det i veldig liten grad et opprydningsarbeid. Fra 2005
av har den militante gruppen MEND (Movement for the Survival of the Ogoni
People), som har angrepet oljestasjoner for å jage oljeaktører ut av området. Regjeringen
svarte med å ta i bruk militær makt for å beskytte seg mot MEND. Etter at saken har blitt belyst fra resten av
verden har oljeselskaper utviklet retningslinjer sammen med Amnesty for å bedre
situasjonen i Nigeria og andre land.
Kvinnerettigheters utvikling
Da de mannsdominerte yrkene som skog, fiske og skipsfart var
hovednæringene i Norge, var ikke kvinnene inkludert i arbeidslivet. Kvinnene
sin oppgave var å stelle i hjemmet. De skulle passe på ungene, holde hjemmet
rent og ryddig, og lage mat. Mennene skulle tjene pengene for å forsørge
familien. Befolkningen hadde doblet seg mellom 1801-1875. Det begynte å bli
trangt om jorden og man trengte en ny inntektskilde.
I 1860 var det antall sysselsatte i jordbruket på sitt
høyeste. Jordbruket var så omfattende at det sto for ca 50 % av Norges
nasjonalinntekt. Da den industrielle revolusjonen begynte så smått å komme til
Norge på midten av 1800-tallet, lettet man litt på presset på jordbruket. I ca
1850 fikk Norge sine første dampdrevne tekstilfabrikker. Dette gjorde at vi
sakte hadde begynt å endre oss mot et mer industrielt samfunn.
Med industrisamfunnet fulgte masseproduksjonen og
industrielt framstilte klær kom tidlig på banen. Det var ikke menn som satt bak
symaskinen, men kvinnene. Tidligere hadde det vært kvinner som hadde operert
vevmaskiner og spinnemaskiner, men nå hadde de tatt steget videre mot
masseproduksjonen. Den industrielle revolusjonen førte også med seg en
begynnende oppløsning tradisjonelle familien og kun mannen som inntektskilde.
Dette åpnet veien for mange kvinner å få seg lønnet arbeid. Kvinnenes inntekt
ble sett på som en tilleggsinntekt, og derfor ble den satt mye lavere enn
mennenes inntekt, halvparten eller lavere. Dette var en av grunnene til at både
kvinner og barn var ettertraktet arbeidskraft, de var billig.
Da industrien vokste, overtok bedriftene flere av de
oppgavene som tidligere hadde vært utført i familien. Dette gikk ut over
kvinnenes tradisjonelle arbeidsoppgaver. Husarbeidet ble rasjonalisert som
virkning av den tekniske utviklingen noe som gikk mest utover kvinnene fra
middelklassen. Siden behovet for kvinnelig arbeidskraft i familien sank, ble
kvinner som ikke var gift, stående uforsørget.
Det var ikke lett for kvinnene å komme inn på
arbeidsmarkede. Deres utvei var å tilby deres arbeidskraft mer eller mindre
gratis som sykepleier, i undervisningen eller frivillige organisasjoner mot å
bli forsørget. Den raske utviklingen i handel, transport, bankvesen og ikke
minst undervisning skapte nye arbeidsplasser for middelklassekvinnene.
Utnyttelsen av arbeidskraften til kvinnene gjorde at de
samlet seg i en arbeiderbevegelse. Kvinnene sto samlet og det gjorde at de
framsto med kraft og ikke som ”undertrykte” kvinner. Ved at de ble organisert i
en arbeiderbevegelse fikk de større arbeidsrettigheter og ble integrert i
arbeidslivet i større grad. Suffragette bevegelsen var spesielt stor i USA, men
det spredte seg også til andre land. Dette gjorde at kvinner fikk høyere
utdannelse og stemmerett utover århundret.
Første og spesielt andre verdenskrig var totalkriger. Det
vil si at hele samfunnets produksjon legges over til krigssatsingen. Siden
mennene var ute i feltet var det en stor mangel på arbeidskapasitet. Krigen var
en katalysator på kvinners frigjøring og integrering i arbeidslivet. På 1950-tallet
ble det et ideal om for kvinner å være hjemme og stelle huset. De skulle
støvsuge, vaske klær, lage mat, og passe barna. Dette endret seg rundt 1970, i
hippiebevegelsen. Da kjempet ikke bare kvinner, men vel så menn for at kvinnene
skulle få større rettigheter i samfunnet. I Norge var det Kvinnefronten som kom
i 1972 som belyste kvinners situasjon. Den videre utviklingen har skjedd sakte,
men sikkert. Kvinner har fått de samme rettighetene som menn til utdanning og
jobb. Fedre kan gå ut i pappapermisjon noe som viser samfunnets utvikling.
fredag 22. mars 2013
Sovjetunionens historie
Karl Max skrev
det kommunistiske manifest i 1848. Dette var en reaksjon på den sosialistiske
bølgen som bredte seg ut over Europa og manifeste beskriver det kommunistiske
forbundets mål. Han var kjent for sin
teori om klassekampens historiske betydning.
Karl Marx sitt
manifest var en av grunnene for revolusjonen som oppstod i Russland på
1900-tallet. Russland hadde vært styrt av en eneveldig Tsar siden 1500-tallet. Russland
var lagt ifra moderne og hadde ikke utviklet seg industrielt før etter
krimkrigen og bøndenes løsrivelse fra godseierne. Ved at situasjonen til
bøndene ble forbedret, kunne flere forlate landsbygda og dermed delta i den
begynnende industrialiseringen. Sammenliknet med andre vestlige land var
industrialiseringen veldig liten, men stor nok til å skape en ny
samfunnsklasse, arbeiderklassen og med dem et sosialistisk parti. Politiske
reformer, som for eksempel valg til en representativ forsamling, kom ikke på
tale på 1800-tallet. Sensuren ble skjerpet, og undertrykkelsen av nasjonale
minoriteter ble forsterket. Intellektuelle hadde vært i Vest-Europa og blitt
kjent med ideologier som liberalisme og sosialisme. Det var i et slikt miljø at
det marxistiske partiet utviklet seg. De ble senere splittet i mensjevikene og
bolsjevikene. Bolsjevikene, som var et flertall og styrt av Lenin, mente at
massene måtte styres av en elite, et parti som stilte strenge krav til
medlemskap. I 1905 hadde Russland tapt krigen mot Japan og det gjenspeilet
tsarregimets manglende kompetanse. I januar 1905 ble det en fredelig
demonstrasjon utenfor Vinterpalasset i St. Petersburg møtt av skytende politi.
Den ”blodige søndagen” der 130 mennesker ble drept, resulterte i streik og
opprør og Tsaren gikk med på en viss demokratisering. Da revolusjonen kom i
1917 var Russland med i krigen. Levekårene hadde forverret seg dramatisk.
Krigen var dårlig ledet og finansieringen av krigen ble gjort ved å trykke opp
flere sedler som førte til inflasjon. Dette gjorde at bøndene ikke gadd å
levere matvarer siden pengene ikke ha noen verdi. Russland var inni en ond
sirkel og matmangelen om vinteren i 1916-1917 gjorde at det ble desperate
tider.
I 1917 var det
to revolusjoner i Russland. Februar/mars revolusjonen og oktober/november
revolusjonen. Presidenten i dumaen skrev til Tsar Nikolai 2. ”Transport- og drivstoffsituasjon håpløs.
Anarki i hovedstaden. Regjeringen lammet. Den allmenne misnøyen stiger. Oppløp
og skuddløsning i gatene.” Få dager senere abdisert tsaren og han og hans
familie ble tatt til fange og ble senere drept. Tidlig i 1917 ble to viktige
organer dannet, dumaens permanente utvalg (kalt den provisoriske regjeringen
etter tsarens avgang), og Petrograds sovjet, som var et råd av arbeidere. Sovjetet
så på seg selv som et overvåkningsorgan og ønsket ikke å påta seg ansvar på
dette tidspunktet. Et maktvakuum oppsto etter at den provisoriske regjeringen
avskaffet tsarregimets politi og sikkerhetstjeneste. Regjeringen mistete
effektive maktmidler, mens Sovjetet skaffet seg kontroll over kommunikasjoner
og troppene i hovedstaden. Det var tre forhold som påvirket utviklingen. 1. Det
var uro og uklarhet rundt dobbelmakten. 2. Regjeringen fortsatte krigen med
støtte fra alle partier unntatt bolsjevikene. 3. Det siste og kanskje det
viktigste forholdet var at ledende marxister gjorde seg gjeldene. Noen ble
sluppet fri fra fangenskap i Sibir, andre vendte hjem fra utlandet. Blant dem
var Lenin, som tyskerne fraktet hjem til Russland. Novemberrevolusjonen
gikk ut på at røde gardister under bolsjevikisk ledelse tok strategiske punkter
i hovedstaden. Regjeringen ble avsatt og arrestert. Novemberrevolusjonen blir
ofte omtalt som et statskupp siden den ikke var et resultat av en bred folkelig
bevegelse. Det var en liten krets av innviede menn som sørget for en relativt
ublodig maktovertagelse, og ve kontroll av sovjetene i stadig flere byer
skaffet bolsjevikene seg makten i hele landet. Dette gikk så lett fordi det
hadde vært en økende misnøye av den provisoriske regjeringen. Bolsjevikene var
de eneste som var konsekvent uforsonlige både til regjeringen og til krigen.
Marsrevolusjonen hadde vært dårlige planlagt i motsetningen til
novemberrevolusjonen som godt planlagt og organisert, mye takket være Trotskij.
Etterretningsapparatet Tsjeka, senere kjent som KGB, skulle stoppe motstandere
av revolusjonen.
Det brøt ut
borgerkrig i 1918 mellom røde bolsjevikiske styrker og antirevolusjonære hvite
styrker. De hvite fikk støtte fra Frankrike, Storbritannia, USA og Japan. De
hvite var splittet politisk og militært noe som gjorde at de røde vant. De røde
appellerte til nasjonale russiske interesser og bøndene hadde fått jorden sin
og i tillegg kontrollerte de russiske kjerneområdene. De økonomiske systemene
ble kalt krigskommunisme. Det vil si at bankvesen, store bedrifter og jorden
ble nasjonalisert, mens handel og industri i privat regi forbudt. Folk sluttet
nesten å bruke penger, og det ble en bytteøkonomi. Bøndene så ikke behovet for
å selge maten sin og lagde stort sett mat til seg selv. I 1920 var borgerkrigen
vunnet, men de sosiale og økonomiske forholdene var elendige. De ble også
rammet av en tørke i 1921 som førte til en katastrofal hungersnød.
Dannelse av
sovjetunionen skjedde i 1922. Komintern ble opprettet for å ekspandere
kommunismen til andre land. I teorien var Sovjetunionen baser på likhet mellom
de deltakende republikkene. På papiret kunne, Ukraina, Hviterussland, Armenia,
Georgia, Aserbajdsjan og republikkene i Sentral-Asia melde seg ut. Men deres
mulighet og deres selvstyr ble i praksis kraftig innskrenket. En ny økonomisk
politikk, NEP, ble innført. Dette var et system med sterkt innslag av
markedsøkonomi. Bøndene måtte levere noe av varene til staten, men fikk selge
resten som var egentlig i strid med den kommunistiske ideologien.
Da Lenin døde
i januar i 1924 ble det en maktkamp mellom Trotskij og Lenin. Trotskij ville
avskaffe NEP og fortsette den rene revolusjonære linjen. Framfort alt ville han
stimulerer revolusjonen i andre land. Stalin mente at Sovjetunionen var stort
nok til å utvikle sosialismen innefor landet. Stalins verdensrevolusjon var
altså mer langsiktig enn Trotskij sitt. Stalin manøvrerte smartest, vant
maktkampen og Trotskij ble etter hver landsforvist.
Moskvaprosessen
var da Stalin begynte å bli paranoid og bestemt seg for å kvitte seg med alle
som kunne vende seg i mot han. Tidligere medarbeidere av Stalin og folk som
hadde tidligere støttet Trotskij eller samarbeidet med utenlandske stater dømt
under rettssaker som var i 1936-38. Nesten alle erklærte seg skyldig uten
egentlig å være det. Kanskje håpet de på at familiene skulle få leve, eller de
ble utsatt for tortur, isolasjon og utmattelse. Flesteparten av de tiltalte og
alle Lenins gamle medarbeidere fikk dødsstraff. Også hæren ble hardt rammet da
majoriteten av ledende offiserer forsvant. Dermed var all intern motstand i
partiapparatet og hær umuliggjort.
Politiske
motstandere av Lenin og Stalin kunne bli sendt til GULAG. GULAG var nesten helt
lik som konsentrasjonsleieren under andre verdenskrig bare at det ikke bare var
en bestemt folkegruppe der, men stort sett politiske motstandere, eller de som
kunne være det, av Stalin. Allerede i 1917 ble de første leirene tatt i bruk og
varte fem til 1986. Alle som upålitelige elementer skulle sperres inne i
konsentrasjonsleirer. Det vil si, alle som ikke støttet bolsjevikene. Leirene spilte også en viktig rolle i statens
økonomi fordi internerte fanger som levde under svært dårlige forhold,
representerte billig arbeidskraft. Det fantes rundt 500 leirkomplekser i drift
i alle Sovjetunionens tolv tidssoner. En har anslått at mellom 12 og millioner
mennesker ble drept mellom 1917 og 1986.
Sovjet ønsket
å unngå krig og ønsket å ha buffersoner rundt sovjet. De hadde mislykkes i å
inngå avtale med Storbritannia og Frankrike uten å lykkes. Derfor undertegnet
de en ikke angrepsavtale med Sovjet i 1939. Da Tyskland angrep Polen, tok
Sovjet og Den røde arme den østlige delen av Polen og gikk senere inn i de
baltiske landene. 22 juni 1941 ble ikke angrepsavtalen med Tyskland brutt.
Sovjets hær var dårlig organisert og Tyskerne rykket kjapt inn. Da det begynte
å gå i motbakke for tyskerne i 1942 skyldtes dette omorganisering i den
sovjetiske hæren. Arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten og
samtidig fikk de nesten et ubegrenset antall rekrutter ved tvangsutskriver sivile
og fanger. De allierte supplerte Sovjet med militært utstyr. I tillegg fikk
Sovjet ny kunnskap og lagde T-34 tanksen i store kvantum. Her vant kvantitet
fremfor kvalitet og tyskland Tiger tanks.
Da krigen var
over og fredsoppgjøret i 1945 i Jalta på krimhalvøyen var i gang ønsket Sovjet
seg en buffer mot de andre europeiske landene. Sovjet ønsket å la Den røde arme
stå i Polen, men var usikre på hvordan Storbritannia ville reagere. Det var
mest Storbritannia og USA som engasjerte seg i hvordan Tyskland skulle se ut
etter verdenskrigen og de ønsket å gjenreise landet. Sovjet tok sin sektor i
øst og tok ut varer og som krigserstatning som det var blitt bestemt mellom de
fire landene, Sovjet, Frankrike, Storbritannia, og USA.
Stalinisme er
et begrep som brukes for å betegne det politiske systemet til Josef Stalin som
han innført i Sovjetunionen. Det stalinistiske styre var et totalitært styre
mellom 1945 og 1953., noe som Trotskij hadde beskrevet tidligere. Det
stalinistske hadde en forbrytersk karakter, hvor millioner ble sendt i
slaveleir og drept. I 1953 kom det en gradvis avstalinisering i Sovjetunionen.
Det vil si at de fleste politiske fangene i GULAG ble satt fri. Det ble slutt
på persondyrking og noe rom for debatt på noen få området, samt at kulturlivet
ble litt friere. Det ble også satset på forbruksvareproduksjon og ikke kun på
maskinvare- og militær produksjon.
Livet i
sovjetunionen etter avstaliniseringen var bedre enn før, men langt ifra bra
nok. Det var så å si umulig å komme seg ut fra Øst-blokk landene og knapt noen
kunne reise inn. Sovjet var på den tiden preget av at myndighetene hadde sterk
makt og kontroll over folket. Veldig mye var regulert. Det var ikke
pressefrihet noe som hindret demokrati. Det var farlig å ha for sterke meninger
om demokrati og frihet. KGB var det hemmelige politiet og en risikerte å bli
forfulgt for sitt politiske ståsted.
Perestrojka er
det russiske ordet for reformene som ble innført i 1987 av Gorbatsjov.[1]
Ordets egentlige betydning er omstrukturering og henviser til omstrukturering
av Sovjets økonomi. Det ble åpnet for en begrenset form for markedsøkonomi og
vitenskap og teknologi ble prioritert. Glasnost kom ca to år etter Perestrojka
altså i 1989.[2]
Glasnost henviser til åpenhet i det politiske arbeidet og ellers generelt.
Dette medførte til at Sovjet senere ble oppløst.
Etter at
Sovjet ble oppløst var det urolig i landet. Det var et mislykket kuppforsøk, og
den økonomiske situasjonen gikk dårlig. En hadde ansett det som nødvendig å
rasjonere på matvarer i Moskva-området for første gang siden andre verdenskrig.
En hadde innsett at en trengte kapitalister i samfunnet, noe som gjorde det
tilgjengelig for folk å kjøpe bedrifter som ikke hadde vært lov siden før Lenin
kom til makten.
lørdag 9. mars 2013
Fordypningsoppgaver til den kalde krigen
Fordypningsoppgaver s. 411
2.
I 1945 var håpet om at det aldri mer skulle bli kriger av et slikt omfang som 2. verdenskrig hadde hatt igjen. Samarbeidet mellom USA, Sovjet og Storbritannia i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. Det ble holdt to konferanser. I februar var den i Jalta. I Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles inn i fire soner mellom de fire store seierherrene, og at det skulle bli betalt ut krigserstatninger, samt planlegging av forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Krigsforbrytere fra de allierte gikk derimot ustraffet. I Jalta ble det også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes.
I 1945 var håpet om at det aldri mer skulle bli kriger av et slikt omfang som 2. verdenskrig hadde hatt igjen. Samarbeidet mellom USA, Sovjet og Storbritannia i krigens avslutningsfase lovet godt for etterkrigstiden. Det ble holdt to konferanser. I februar var den i Jalta. I Jalta ble det bestemt at Tyskland skulle deles inn i fire soner mellom de fire store seierherrene, og at det skulle bli betalt ut krigserstatninger, samt planlegging av forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Krigsforbrytere fra de allierte gikk derimot ustraffet. I Jalta ble det også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes.
Da de holdt møte i Potsdam i juli samme året,
så ble det bestemt at Øst-Tyskland skulle plasseres under sovjetisk og polsk
okkupasjon. Disse landene annekterte senere disse områdene(tok de med makt),
som var i strid med folkerett og de alliertes beslutning fra 1947 om at
Tysklands grenser fra 1937 skulle opprettholdes. Det ble også gjennomført en
omfattende etnisk rensning av omtrent 15 millioner tyskere fra Øst-Tyskland,
hvor rundt 3 millioner av de omkom, planlagt. Tyskland skulle ikke ha en egen
sentral regjering. Konferansen i Potsdam var preget av stor optimisme, til
tross for at samarbeidet mellom de allierte under krigen aldri var et spesielt
tillitspreget samarbeid. I følge historikere og generalsekretæren i FN på den
tiden, Trygve Lie, så var mistilliten mellom USA og Sovjet merkbar allerede i
de første møtene i Sikkerhetsrådet.
3.
Utviklingen i Polen var det spesielt stor spenning rundt, pga den lignet slik Hitler hadde ”pushet” de grensene som var blitt satt av Folkeforbundet, gjennom å gradvis utvide sine egne landegrenser. Sovjet gikk inn i Polen og andre land i Øst-Europa for å ha en sikkerhetsbuffer mot eventuelle vestlige angrep, mens Vest-Europa så på disse handlingene som truende og et forsøk på å presse de, samt et forsøk på å øve innflytelse i Sør-Europa. Det var slike utvidelser som dette som forårsaket utløsningen av andre verdenskrig, og Churchill undret seg om alt hadde vært forgjeves.
Utviklingen i Polen var det spesielt stor spenning rundt, pga den lignet slik Hitler hadde ”pushet” de grensene som var blitt satt av Folkeforbundet, gjennom å gradvis utvide sine egne landegrenser. Sovjet gikk inn i Polen og andre land i Øst-Europa for å ha en sikkerhetsbuffer mot eventuelle vestlige angrep, mens Vest-Europa så på disse handlingene som truende og et forsøk på å presse de, samt et forsøk på å øve innflytelse i Sør-Europa. Det var slike utvidelser som dette som forårsaket utløsningen av andre verdenskrig, og Churchill undret seg om alt hadde vært forgjeves.
4.
Det er en sammenheng mellom Marshallhjelpen og ”jernteppet”. Kriteriene for å
motta Marshallhjelp fra USA, var å binde seg til å opprettholde markedsøkonomi
og demokrati, samt at en måtte samkjøre sine ønsker om bistand og samarbeide om
å skape økonomisk og politisk integrasjon i Europa. Altså det stikk motsatt av
de kommunistiske/sovjetiske ønskene. Dermed er det da en sammenheng mellom at
det stort sett bare var Marshallhjelp i vestblokken av Europa, altså den/de
delene av Europa hvor Sovjet ikke hadde gått inn for å ha ”sikkerhetsbuffer”
mot resten av de vestlige landene. Disse landene var som regel sterkt veiledet
av Sovjet i sine politiske valg, og ”valgte” derfor å ikke motta Marshallhjelp
fordi det motstridet deres ideologi.
Fordypningsoppgaver
side 415.
1. Det er
vanskelig å si noen konkrete tiltak som FN kunne gjort for å snu utviklingen i
verden mellom 1945 og 1950. Det som gjorde det vanskelig for FN var at
vestmaktene sto for forskjellige verdier, enn det Sovjet gjorde og dette gjorde
et samarbeid vanskelig. Noe annet er at
det var vanskelig for FN å kunne bryte inn mellom supermaktene uten å tråkke
noen av dem på tærne. FN var en relativ ny organisasjon og de kjente at
forholdet mellom Østen og Vesten var spent. Et mål som FN kunne ha hatt for å
forbedre situasjonen og snu utviklingen mellom Østen og Vesten mellom 1945 til
1950 var å få BRD og DDR til å godkjenne hverandre som stater for å forbedre
samarbeidet. På den andre siden var akkurat en verdenskrig slutt og det siste
FN ønsket var å starte en ny en ved å blande seg inn unødvendig.
2. Sammenligning
av de to ”tyske” statene
Bundesrepublik Deutschland (BRD)
|
Deutshe Demokratische Republik (DDR)
|
Kontrollert
av vestmaktene
|
Kontrollert
av Sovjet
|
Demokratisk
stat
|
Totalitær kommunistisk
stat. Kunne bare stemme på ett parti.
|
Markedsøkonomi
|
Planøkonomi
|
Medlem av
NATO i 1955
|
Warszava-pakten
som reaksjon på BRD ble medlem av NATO
|
Deutsche Mark
|
Mark der DDR
|
Åpent
|
Lukket. Del
av jernteppe
|
Bonn ble den
nye hovedstaten (regjeringsete)
|
Øst-Berlin
var hovedstaten i DDR
|
Beholdt
vanlige lover
|
Urettferdig
rettssystem med en egen lovbok, sivillovbok (Zivilgesetzbuch der Deutschen
Demokratischen Republik)
|
Ble beholdt
som den tyske stat etter sammenslåingen.
|
Oppløst og
slo seg sammen med vest-Tyskland.
|
Oppsummeringsoppgaver
side 417
Hvorfor kald krig?
• Tradisjonalistene – de første vestlige historikere som skrev om årsakene til den kalde krigen. USA reagerte på sovjetisk aggresjon. Oppdemningspolitkken med Marshallplanen, Trumandoktrinen og NATO ble sett på som nødvendig vestlig mottiltak for å forsvare demokrati og frihet.
• Revisjonistene – historikere fra rundt 1970-årene som var preget av den radikale studentbevegelsen i 1960-årene. Mente USA selv hadde skyld i problemene med Sovjet med sin aggressive økonomiske og imperialistiske politikk. Sovjet var økonomisk underlegen i denne sammenhengen, og det var derfor nødvendig å etablere en sikkerhetsbuffer i Øst-Europa.
• Postrevisjonistene - I 1970-årene kom det nye tanker om enkeltkonflikter og deres medvirkning til kald krig mellom de to frontene. Postrevisjonistene balanserte eldre perspektiver og hvordan supermaktenes handlinger gjensidig forsterket hverandre. De var opptatt av hvordan den kalde krigen oppstod som et samspill av økonomiske, ideologiske og sikkerhetspolitiske spørsmål.
• Nytradisjonalistene og andre perspektiver- Historikere som retter fokus på Sovjet som den aggressive parten. Både USA og Sovjet representerte to ideologiske motpoler, og begge partene prøvde å modernisere verden utenfor Europa. Begge supermaktene stod dessuten også i forlengelse av den europeiske imperialismen ved å kjempe for herredømme i andre verdensdeler. Den tredje verden ble derfor preget av en geopolitisk rivalisering mellom supermaktene. Konfliktene som oppstod tilspisset seg på grunn av supermaktenes økonomiske, politiske og militære innblanding. Et annet perspektiv som bør sees på i denne sammenhengen, er det internasjonale maktvakuumet som oppstod i verden etter Tyskland og Japans kollaps i 1945. USA og Sovjet fylte dette tomrommet både i Europa og i Asia ut fra sine egne interesser.
Nr.2) Årsaker til den kalde krigen:
Startfasen:
• Nye maktforhold etter andre verdenskrig. USA ledende både militært og økonomisk.
USA bistod også økonomisk til de krigsrammede landene i Europa gjennom blant annet Marhallhjelpen. Ønsket om en rask gjenoppbygging for å sikre økonomiske, politiske og sosiale stabile forhold. Dette krevde derimot store økonomiske ressurser.
• Potsdam-konferansen i 1945 deler Tyskland i fire okkupasjonssoner: de tre vestlige sonene blir senere til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), mens de østlige områdene annekteres av Sovjetunionen, noe som senere danner grunnlaget for Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland)
• Ideologisk motsetningsforhold mellom verdens to ubestridte militære supermakter USA og Sovjetunionen; kapitalismen mot kommunismen
• Sovjetunionen tar kontroll over Øst-Europa, og ”jernteppet” senker seg. Sovjet ønsket å danne en sikkerhetsbuffer som kunne stå imot et vestlig, ideologisk angrep. Kommunismen skulle holdes vital og ekspansjon av ideologien var derfor nødvendig.
Under frigjøringen av Europa i 1945 fikk Sovjet i oppgave å skape en front i øst og frigjøre Øst-Europa. Dette bidro til Sovjets dominerende innflytelse i Øst-Europa etter krigen.
Sovjet og kommunistene undertrykte opposisjonen med trusler og angrep. Demokratiske partier ble slått ned og det ble satt i gang tvangsammenslåing av sosialistiske partier med kommunistpartiene. Dette skapte stor misnøye blant de andre stormaktene, da særlig USA.
Det oppstod stor frykt for at Sovjets innflytelse skulle bre seg til Vest-Europa. Kommunistene hadde blant annet stor oppslutning blant folk i Italia og Frankrike rett etter krigen.
• Atomkappløp (Sovjetunionen utførte den første prøvesprengningen i 1949)
• Organisering av NATO:
• USAs ønske om å kontrollere Europa gjennom å beherske Tyskland, å holde kommunistene fra makten i Vesten, å fremme amerikansk kultur og å inkludere regionen i det USA-organiserte frihandelssystemet
Konsolideringsfasen:
• De hemmelige politienes betydning kan ikke overvurderes: etterretningsapparater ble opprettet i alle land i Øst-Europa, med Stasi i Øst-Tyskland, Securitate i Romania og KGB i Sovjetunionen som de mest kjente
• Gjennom masseovervåking og likvidasjoner av politiske fiender skapte de frykt overalt og holdt opposisjonen i sjakk
• Warszawapakten var alltid sterk nok til å kunne slå ned opprør og sikre status quo innen Sovjet-blokken
• økende forsvarsbudsjetter i hele Vest-Europa i 1950-årene
• Vesten applauderte motstand mot Sovjet-regimet i Øst-Europa, men intervenerte aldri
• I Øst-Europa opplevde man økonomisk framgang og stigende levestandard i 1950- og 1960-årene
• ”Tolvårskrisene” i 1956, 1968 og 1980 førte til at Sovjetunionen endret sin politikk (selektiv særbehandling etter 1956, mindre engasjement generelt etter 1968 og forsøk på økonomiske kriseløsninger etter 1980)
• Vestens investeringer i Øst-Europa utsatte Sovjet-imperiets fall
• Sovjet-armeen forble politisk trofast selv etter den mislykte operasjonen i Afghanistan i 1979
• Tradisjonalistene – de første vestlige historikere som skrev om årsakene til den kalde krigen. USA reagerte på sovjetisk aggresjon. Oppdemningspolitkken med Marshallplanen, Trumandoktrinen og NATO ble sett på som nødvendig vestlig mottiltak for å forsvare demokrati og frihet.
• Revisjonistene – historikere fra rundt 1970-årene som var preget av den radikale studentbevegelsen i 1960-årene. Mente USA selv hadde skyld i problemene med Sovjet med sin aggressive økonomiske og imperialistiske politikk. Sovjet var økonomisk underlegen i denne sammenhengen, og det var derfor nødvendig å etablere en sikkerhetsbuffer i Øst-Europa.
• Postrevisjonistene - I 1970-årene kom det nye tanker om enkeltkonflikter og deres medvirkning til kald krig mellom de to frontene. Postrevisjonistene balanserte eldre perspektiver og hvordan supermaktenes handlinger gjensidig forsterket hverandre. De var opptatt av hvordan den kalde krigen oppstod som et samspill av økonomiske, ideologiske og sikkerhetspolitiske spørsmål.
• Nytradisjonalistene og andre perspektiver- Historikere som retter fokus på Sovjet som den aggressive parten. Både USA og Sovjet representerte to ideologiske motpoler, og begge partene prøvde å modernisere verden utenfor Europa. Begge supermaktene stod dessuten også i forlengelse av den europeiske imperialismen ved å kjempe for herredømme i andre verdensdeler. Den tredje verden ble derfor preget av en geopolitisk rivalisering mellom supermaktene. Konfliktene som oppstod tilspisset seg på grunn av supermaktenes økonomiske, politiske og militære innblanding. Et annet perspektiv som bør sees på i denne sammenhengen, er det internasjonale maktvakuumet som oppstod i verden etter Tyskland og Japans kollaps i 1945. USA og Sovjet fylte dette tomrommet både i Europa og i Asia ut fra sine egne interesser.
Nr.2) Årsaker til den kalde krigen:
Startfasen:
• Nye maktforhold etter andre verdenskrig. USA ledende både militært og økonomisk.
USA bistod også økonomisk til de krigsrammede landene i Europa gjennom blant annet Marhallhjelpen. Ønsket om en rask gjenoppbygging for å sikre økonomiske, politiske og sosiale stabile forhold. Dette krevde derimot store økonomiske ressurser.
• Potsdam-konferansen i 1945 deler Tyskland i fire okkupasjonssoner: de tre vestlige sonene blir senere til Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland), mens de østlige områdene annekteres av Sovjetunionen, noe som senere danner grunnlaget for Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland)
• Ideologisk motsetningsforhold mellom verdens to ubestridte militære supermakter USA og Sovjetunionen; kapitalismen mot kommunismen
• Sovjetunionen tar kontroll over Øst-Europa, og ”jernteppet” senker seg. Sovjet ønsket å danne en sikkerhetsbuffer som kunne stå imot et vestlig, ideologisk angrep. Kommunismen skulle holdes vital og ekspansjon av ideologien var derfor nødvendig.
Under frigjøringen av Europa i 1945 fikk Sovjet i oppgave å skape en front i øst og frigjøre Øst-Europa. Dette bidro til Sovjets dominerende innflytelse i Øst-Europa etter krigen.
Sovjet og kommunistene undertrykte opposisjonen med trusler og angrep. Demokratiske partier ble slått ned og det ble satt i gang tvangsammenslåing av sosialistiske partier med kommunistpartiene. Dette skapte stor misnøye blant de andre stormaktene, da særlig USA.
Det oppstod stor frykt for at Sovjets innflytelse skulle bre seg til Vest-Europa. Kommunistene hadde blant annet stor oppslutning blant folk i Italia og Frankrike rett etter krigen.
• Atomkappløp (Sovjetunionen utførte den første prøvesprengningen i 1949)
• Organisering av NATO:
• USAs ønske om å kontrollere Europa gjennom å beherske Tyskland, å holde kommunistene fra makten i Vesten, å fremme amerikansk kultur og å inkludere regionen i det USA-organiserte frihandelssystemet
Konsolideringsfasen:
• De hemmelige politienes betydning kan ikke overvurderes: etterretningsapparater ble opprettet i alle land i Øst-Europa, med Stasi i Øst-Tyskland, Securitate i Romania og KGB i Sovjetunionen som de mest kjente
• Gjennom masseovervåking og likvidasjoner av politiske fiender skapte de frykt overalt og holdt opposisjonen i sjakk
• Warszawapakten var alltid sterk nok til å kunne slå ned opprør og sikre status quo innen Sovjet-blokken
• økende forsvarsbudsjetter i hele Vest-Europa i 1950-årene
• Vesten applauderte motstand mot Sovjet-regimet i Øst-Europa, men intervenerte aldri
• I Øst-Europa opplevde man økonomisk framgang og stigende levestandard i 1950- og 1960-årene
• ”Tolvårskrisene” i 1956, 1968 og 1980 førte til at Sovjetunionen endret sin politikk (selektiv særbehandling etter 1956, mindre engasjement generelt etter 1968 og forsøk på økonomiske kriseløsninger etter 1980)
• Vestens investeringer i Øst-Europa utsatte Sovjet-imperiets fall
• Sovjet-armeen forble politisk trofast selv etter den mislykte operasjonen i Afghanistan i 1979
Starten på den kalde krigen
1. Intensjonen
med FN var å skape en internasjonal plattform for politisk forening og tanker
og ideer. Her kunne verdens topper diskutere fred, økonomisk utvikling og annen
politikk.
2. USA
støttet ikke FN på det økonomiske planet, men IMF og Verdensbanken istedenfor.
USA, Frankrike, Storbritannia, Kina og Sovjet hadde vetorett, noe som satt en
stopper for de ulike tiltaktene FN satte seg innad i sikkerhetsrådet.
3. IMF
og Verdensbanken ble opprettet i 1944.
4. De
statene innad i sikkerhetsrådet som satt med vetorett, som var Kina, USA,
Sovjet, Storbritannia, og Frankrike.
5. Tyskland,
og de kommunistiske land som Romania, Ungarn, Polen og Makedonia blant annet,
fikk minsket makten sin etter krigen.
6. USA
var den ledende nasjonen økonomisk, politisk og hadde ikke utkjempet noen
særlige slag på Amerikansk jord, unntatt Pearl Harbor.
7. Sovjet
hadde lidd store tap under krigen. De hadde sosiale problemer som vil si at
folket sultet og de var missfornøyd. De hadde overtatt store landområder etter
at krigen var over. Det var et totalitært system.
USA
|
Sovjetunionen
|
Økonomisk sterk
|
Slet økonomisk
|
Kapitalisme
|
Kommunisme
|
Ingen slag på amerikansk jord
|
Store ødeleggelser
|
Godt forhold til Vesten
|
Dårlig forhold til vesten
|
Opp til den enkelte
|
Sosial sikkerhet: Skole, helsetjeneste osv…
|
Sterk industrimakt
|
Svak industri
|
Demokratisk styreform
|
Totalitærstyre
|
Markedsøkonomi
|
Planøkonomi
|
Ledende teknologisk ( medier ,
hverdagsteknologi)
|
2 plass. God på romfart og
våpen, på bekostning av samfunnet
|
Etnisk mangfold
|
Etnisk mangfold felles språk
|
Åpne landegrenser
|
Lukkete landegrenser
|
Klasseforskjeller
|
Sosial likhet/sikkerhet
|
Privatisme
|
Eid av staten, strenge restriksjoner
|
Desentralisert
|
Sentralisert
|
Topartisystem
|
Ettpartisystem
|
Reklame, Massemedia
|
Propaganda
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)