Første verdenskrig 8.1

Bakenforliggende årsaker:

Marokko var et land som stormakter som Storbritannia, Frankrike, Italia, og Tyskland ønsket å få kontroll over. Dette skapte en amper stemning mellom landene for alle ønsket kolonier for å styrke makten sin.

Det hadde pågått en stor militariseringsprosess i de europeiske landene. Det var blitt viktigere å kunne forsvare seg både for små og store land. Nasjonalisme og militarisme var sterkt glorifisert og dette trigget unge menn i å kjempe for landet sitt. I tillegg var det ingen mellomstatlige organisasjoner som FN, Amnesty, EU eller andre organisasjoner som kunne hindre krigen slik vi har det i dag. Dette førte til at landene i Europa lengtet etter å prøve ut den nye teknologien sin og vise hvor sterke de faktisk var. Tyskland spesielt, siden de kanskje var den aller sterkeste nasjonen.

Industrialiseringen spilte en viktig rolle i å bygge seg opp en stor militær makt, men også på sjøen var det et kappløp. Tyskland ønsket å utfordre Storbritannias overveldende maktposisjon på havet.

Allianser ble dannet i Europa på denne tiden. De to sterkeste alliansene var Trippelalliansen og ententen. Trippelalliansen bestod av Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia (1882). Ententen var dannet av Russland, Frankrike, og Storbritannia. Alliansene låste medlemmene til å erklære krig hvis en av de andre medlemmene ble angrepet. Bulgaria og Det Osmanske riket gikk inn på trippelalliansens side, mens Italia byttet side i 1915 etter en hemmelig avtale fra 1914. Mange av slagene foregikk mellom kolonien og derfra ble dette en verdenskrig. Senere meldte Japan og USA seg inn på ententenes side.

I sør i Østerrike-Ungarn nærmere bestemt Balkan var det mange nasjoner som ønsket å sikre seg mer makt. Russland, Østerrike-Ungarn, Tyskland, Det Osmanske riket, Bulgaria og Serbia ønsket større landområder. I 1912 var det krig mellom Montenegro og Det Osmanske riket. Serbia, Montenegro og Bulgaria utvidet sine landområder. I tillegg ble staten Albania opprettet i 1913, noe som førte til uroligheter.

                                                                 

Utløsende årsaker:

Den østerriksk-ungarske kronprinsen Frans Ferdinand og gemalinnen Sophie drept i Sarajevo av undergrunnsgruppen den Sorte Hånd. Den som utførte attentatet het Gavrillo Princip. Den Sorte Hånd ønsket at det skulle bli opprettet et større serbisk rike, og dette skulle de få til ved lignende terroraksjoner.

 

Krigen: En total krig

Den 28 juli mobiliserte Serbia og Østerrike-Ungarn. Den 30. juli godkjente Tsar Nikolai 2. at Russland skulle mobilisere og sa til Tyskland at de ikke skulle angripe dem. Tysklands generalstab ga beskjed til Østerrike-Ungarn om at de måtte samle styrker mot Russland. Den 31. juli ga Østerrike-Ungarn ordre om full mobilisering og var nå i både krig mot Serbia og Russland. Tyskland ønsket ikke å ha en tofrontskrig og sa derfor at Russland måtte avlyse mobiliseringen og ga beskjed til Frankrike at de ikke måtte innkalle styrkene. Begge svarte negativt, og den tyske krigsplanen ble satt i gang 1. august, og Tyskland erklærte krig mot Russland. Den 2. august krevde Tyskerne fri passasje gjennom Belgia, men forventet ikke en godkjennelse og gikk derfor rett inn. Dette førte til at Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland, henholdsvis den 3. august og mot Belgia og Storbritannia den 4. august. Grunnen til at tyskerne ønsket å gå gjennom Belgia og inn i Frankrike var at de ikke hadde like stor og gode festninger som de hadde mot grensen i øst. Tyskerne var bedre trent enn Franskmennene og tvang dem bakover.

Den industrielle utviklingen hadde båret meg seg mange nye moderne våpen som maskingevær, sennepsgass og flammekastere, og dette gjorde at mange liv gikk tapt. Første verdenskrig blir ofte kalt skyttergravskrigen fordi man grov seg ned for å beskytte seg fra kuleregnet. Området mellom skyttergravene ble kalt ingenmannsland. De fleste slagene ble utkjempet i Frankrike noe som førte til at jorden var ubrukelig.

Storbritannia hadde innført en total handelsblokade mot Tyskland i 1915. Tyskland besvarte dette ved å utvikle ubåtvåpenet noe som påførte sivile handelsfartøyer og krigsskip. Tyskland prøvde å ikke provosere USA for mye, men i 1917 begynte de med en uinnskrenket ubåtkrigføring som senket mange Amerikanske skip.  I april gikk USA inn på ententenes side.

Bulgaria ga opp i september i 1918, Tyrkia og Østerrike undertegnet våpenhvile henholdsvis i oktober og november. Den 11. november, 8 dager etter at Østerrike hadde undertegnet våpenhvile godtok også tyskerne det.

Fredsoppgjøret:

Tyskland fikk skylden for at første verdenskrig brøt ut, som var det punktet som opprørte tyskerne mest. De måtte gi tilbake grenselandskapet Alsace-Lorraine til Frankrike og grensene til Belgia og Danmark ble justert. Øst-Preussen ble splittet fra resten av Tyskland ved at den polske korridor ble opprettet. Tyskland fikk i tillegg bare ha en minimumshær. De fikk lov å ha en liten kystvakt, men ikke et luftvåpen, eller tanks, eller ubåter og heller ikke en generalstab. Det ble innført strenge vilkår til den tyske økonomi politikken, og tyskerne ble pålagt å betale store vederlag til Frankrike og Japan. De fleste av slagene hadde blitt utkjempet på fransk jord som gjorde den ubrukelig noe som Frankrike mente de skulle ha oppreisning for.  Meningen med alle disse begrensningene og sanksjonen var å fjerne Tyskland som trussel. Versaillestraktaten var for mild til å knuse Tyskland helt, og den var for streng til å virke forsonende, dette var en viktig faktor for at det ble krig igjen i 1939.

http://no.wikipedia.org/wiki/Den_svarte_h%C3%A5nd

Mennesker i tid 2. "Verden og Norge etter 1750" Cappelen Damm AS Oslo 2008

Apartheid 1948-1989

Begynnelsen av apartheiden. 1948-1989.

I 1948 tok Nasjonalpartiet regjeringsmakten. Dette partiet var et boer-dominert parti og det oppsto et stort klasseskille mellom hvite og mørkhudete. Nasjonalpartiets politikk ble kalt apartheid. Dette var en systematisert politikk, som i praksis vil si at alle mørkhudete personer ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. Den Sør-Afrikanske befolkningen ble delt inn i fire forskjellige grupper. De hvite var de dominerende i samfunnet, men reelt sett var de en minoritet. Bak dem kom mulatter og videre var det asiater og helt nederst på rangstigen var det mørkhudete. Det ble senere formulert etniske skillelinjer for å dele opp de svarte som var majoriteten i samfunnet.

Apartheid systemet ble gjennomført ved at samfunnet ble holdt atskilt gjennom ulike tilbud som skolevesenet, transportmidler, restauranter osv.. Disse omorganiseringene av samfunnet førte til store kostnader som gjorde at apartheiden ble reformert i 1970- og 1980- årene. Ironisk nok var det også økonomiske årsaker som lå bak innføringen av apartheid, som først og fremst var et institusjonelt system som skulle sikre det hvite mindretallet økonomiske og politiske privilegier og en maktposisjon. Dette skulle bli oppnådd ved at man innført lover som hindret de svarte i å få makt, og med et voldsapparat som skulle påse at dette ble overholdt.

I 1961 ble Sør-Afrika omgjort fra union til en republikk og det var en av grunnene til at de ble nektet medlemskap i det britiske samveldet.  Den andre grunnen var på grunn av apartheidpolitikken. Dette gjorde det vanskeligere for Sør-Afrika å kunne handle med utlandet og mistet derfor store inntekter.

Det ble opprettet ti såkalte hjemland eller batustaner innenfor de 13 % som tilhørte de svarte ifølge jordloven av 1913. Etter en ny borgerskapslov fra 1970 ble alle svarte henvist tilhørighet til ett av disse områdene. Som en følge av dette ble rundt 3 millioner mennesker tvangsflyttet til sine respektive batustaner.

(bilde) http://no.wikipedia.org/wiki/Bantustans

ANC sto sentral i motstandskampen for frigjøringen fra apartheidsystemet. Først prøvde de å innføre stemmerett for svarte i kapp-regionen, og senere allmennstemmerett for hele Sør-Afrika. De ønsket å oppnå disse målene gjennom ikke voldelige aksjoner. Mahatma Gandhi var en av dem som fremmet antivolds strategien og i 1950 var flere sterke person med som Oliver Tamboo, Albert Lutuli og Nelson Mandela. Etter 1960 da ANC ble forbudt ble det en væpnet motstandskamp. I 1962 til -64 ble flere sentrale personer som enten var medlemmer av ANC sendt til Robben Island. I 1976 hadde interessen blant befolkning økt og det ble et vendepunkt både nasjonalt så vel som internasjonalt da 600 skoleungdommer ble drept under en demonstrasjon i Soweto. Den internasjonale arenaen skulle stoppe apartheiden med politikk og diskusjon, mens innad i landet var det geriljagrupper som prøvde å oppløse den. Senere fulgte flere blodige sammenstøt mellom regjeringen og ulike grupper som gikk i stor grad ut over sivilbefolkningen.

http://snl.no/S%C3%B8r-Afrika/historie

http://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8r-Afrika#Kolonitid

Norge 4.4 Demokratiserignsprosessen

Norge var som kjent i union med Danmark og siden 1660 hadde de status som et eget rike, men i praksis hadde det ingen betydning. Norge var et bondesamfunn og den viktigste næringen i Norge på den tiden var jordbruk, eksport av fisk, og trelast og skipsfart. Den norske patriotismen ønsket seg mer uavhengighet fra danskene gjennom opprettelsen av en egen norsk bank og et norsk universitet. Det var to patriotiske selskaper som jobbet for å oppnå de samme resultatene. Det var «Det Kongelige Selskab for Norges Vel» og «Det Norske Selskab» som fremmet kravet. Den svenske kongen (Gustav) satt i gang en utenrikspolitikk for å vinne Norge og da ble det viktig for Danskene å ikke nedprioritere Norge slik at det ikke oppsto splittelser dem imellom.

I 1807 var det krig med Storbritannia og kontakten mellom Norge og Danmark ble brutt. Flere oppgaver ble overført til nordmennene, og dette styrket den nasjonale selvtilliten. I 1809 fremmet Det Kongelige Selskab for Norge på ny, gjennom Herman Wedel Jarlsberg, at de ønsket et norsk universitet og bank med en betydelig oppslutning. I september 1811 godkjente Fredrik 6. opprettelsen av et norsk universitet. Kravet om en egen norsk bank ble først gjennomført i 1813.

I 1807 blusset Napoleons krigen opp igjen i Europa. Den dansk-norske flåten var ettertraktet hos stormaktene, men også fryktet siden motstanderen kunne få kontroll over den, med tanke på Danmark-Norges nøytralitet. Dette førte til at Storbritannia angrep København og dermed ble Danmark-Norge tvunget over på Frankrikes side. Norge ble presset far Svenskene i øst, der de klarte seg noenlunde bra, og den britiske flåten som var overlegen den Norske. Krigen rammet både eksporten av trelast og skipsfarten, men også importeringen av korn grunnet handelsblokaden. Dette førte til sult og sykdom som videre førte til misnøye. I 1809 ble eneveldet i Sverige avskaffet og erstattet med et konstitusjonelt monarki. Sverige fikk en ny grunnlov og den tidligere kongen ble avsatt og dro i eksil noe som førte til at Karl 13. ble valgt som konge. Karl 13. døde et år senere som gjorde at Karl Johan, som var en av Napoleons generaler, ble valgt som ny konge. Sverige ble presset av Russland til å avstå Finland til dem og ba dem heller satse på å overta Norge. Den danske kongen valgte å sende sin fetter, Kristian Fredrik, til Norge. Han fungerte som en stattholder og skulle reise rundt i Norge og vinne oppslutning for å beholde den dansk-norske helstaten.

Da Napoleon tapte krigen i 1813 ble det underskrevet en fredsavtale mellom Danmark-Norge og Sverige og Karl Johan fikk gjennomslag om at Norge skulle avstås til Sverige. Kieltraktaten ble sendt i forskjellige brev og Kristian Fredrik mistet sin posisjon som stattholder. Dette gjorde at han kunne konsentrere seg om andre ting som å bygge opp sin egen rolle og maktgrunnlag. Han var innstilt på å motsette seg at Norge skulle bli innlemmet I Sverige. Nyheten om at Norge var blitt avstått fra Sverige nevnte han ingenting om. Han reiste rundt for å styrke sin posisjon hos folket, men fikk ikke støtte av stormennene. Georg Sverdrup uttalte følgende «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller hver anden Nordmand.» Med dette innlegget krevde Sverdrup at folkesuverenitetsprinsippet skulle legges til grunne for en ny norsk forfatning, slik det var gjort i uavhengighetserklæringen fra 1776,den amerikanske grunnloven fra 1787, den frankse grunnloven fra 1971 og den svenske forfatningen fra 1809. Kristian Fredrik skulle styre landet som regent inntil det ble valgt en riksforsamling som kunne gi landet en grunnlov og velge ny konge. Riksforsamlingen på Eidsvoll 10. April besto av 112 representanter fra hele landet med unntak fra Nord-Norge.

Det var store uenigheter om den nye grunnloven og utformingen på den. Hvordan skulle makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen fordeles? En gruppe bestående av bønder og byborgere mente at nasjonalforsamlingen bare skulle ha en rådgivende funksjon. Denne gruppen ønsket å ha vi stemmerett. En annen gruppering dominert av embetsmenn og større næringsdrivende ønsket en reell deling av makten mellom kongen og nasjonalforsamlingen. Disse ville begrense stemmeretten til en liten elite. Forsamlingen delte seg senere i to partier. Selvstendighetspartiet som ble støttet av ca 80 % av representantene og Unionspartiet som hadde de resterende 20 %. Selvstendighetspartiet var ledet av Christian Magnus Falsen og ønsket et selvstendig Norge med Kristian Fredrik som norsk konge. Unionspartiet ble ledet av Herman Wedel Jarlsberg og de ønsket en union med Sverige, men med en egen norsk forfatning. Det er flere grunnlovsforslag og det mest omfattende var laget av Christian Magnus Falsen og ble vedtatt 17. mai og Kristian Fredrik valgt til Norsk Konge.

Grunnloven var lagt på folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. Den lovgivende makten lå hos stortinget, den utøvende makten hos kongen og regjeringen og den dømmende makten lå hos domstolen. Religionsfrihet ble begrenset ved den evangeliske-lutherske kirke som ble definert som statsreligion som kongen måtte bekjenne sin tro til. Dette var for at Karl Johan som var katolikk ikke skulle bli norsk konge. Kongen beholdt mye makt ved at han bestemt over militæret, utenrikspolitikken og embetsverket. Kongen hadde i tillegg utsettende veto i lovsaker. Han kunne nekte å underskrive en lov to ganger, men den tredje gangen kunne loven iverksettes uten hans underskrift. Siden stortinget var bare samlet i tre måneder av gangen hvert tredje år kunne han utsette en lov i 9 år. I tillegg kunne han utstede provisoriske anordninger.

Et sted mellom 30 til 45 % av den mannlige befolkingen i Norge over 25 år hadde stemmerett. Det var to krav for å få stemmerett. Bosatt i Norge enn mer enn 5 år, eie hus eller eiendom til verdi av over 300 riksbankdaler. Arbeidsklassen hadde ikke stemmerett siden man mente at de kunne lett bli påvirket av arbeidsgiveren. Stortingsrepresentantene ble valgt ved indirekte valg. Det vil si at de stemmeberettigde stemte på valgmenn, som i sin tur valgte de representantene som fikk sete på Stortinget.

Da Karl Johan kom tilbake ble det klart at ikke han eller de europeiske stormaktene godkjente noen norsk selvstendighet. Kristen Fredrik skjønte at han måtte godta å gå i union med Sverige. Den Norske regjeringen ønsket ikke å underskrive Kiel-traktaten, mens svenskene lå over grensen, klare til å angripe. Det ble krig, men stormaktsdelegasjonen kom til å fungere som en meklingsinstans mellom Kristian Fredrik og Karl Johan. Kristian Fredrik gikk med på å si fra seg tronen, men ville at Grunnloven og Stortinget skulle bli anerkjent. I følge Kieltraktaten måtte Norge overgi grensefestningene Fredriksten, og Kongsvinger til svenskene, og dette nektet Kristian Fredrik noe som førte til Krig. Mossekonvensjonen ble underskrevet ti dager senere og der ble det klart at Karl Johan godkjente Grunnloven og ville forhandle med Stortingetom unionsvilkårene. Grunnloven ble revidert og var ferdig 4 november og Karl 13 ble valgt til norsk konge. Norge fikk en selvstendig i unionen med en norsk regjering som skulle styre. To av statsrådene, blant dem den norske statsministeren skulle oppholde seg i Stockholm, mens resten av regjeringen Christiania og ledes av en stattholder. Norske borgere skulle ha enerett på embeter i Norge og Stortinget beholdt retten til å innvilge statsborgerskap. Norge fikk også sitt eget pengesystem og de kunne bare holdes ansvarlig for egen gjeld. Utenrikspolitikken lå fortsatt hos et ministerielt statsråd bestående av kongen, den svenske utenriksministeren, og en annen svensk statsråd.

I 18818 forslo Karl Johan flere Grunnlovsendringer. Et eksempel på det var at han ville at han ønsket absolutt veto istedenfor utsettende veto, men forslagene ble avvist av Stortinget. Norge hadde i 1814 prøvd å begrense kongens makt i utenrikssaker, men uten hell. Ofte hadde ikke Sverige og Norge sammenfallende interesser som da Norge ble pålagt å overta noen av den dansk-norske gjelden, som Norge var i henhold til Kielkontrakten pålagt å betale. Den norske regjeringen begrunnet sitt synspunkt med at de aldri hadde underskrevet Kieltraktaten. Norge fikk ikke gjennomslag for sitt synspunkt. Norge så seg lei av å bli nedprioritert så ønsket større innflytelse over utenrikspolitikken. Kravet ble delvis imøtekommet og i 1835 fikk man en norsk statsråd i det svenske ministerielle råd når saker som angikk Norges forhold til utlandet ble behandlet.

Flaggsaken i 1820-1830 årene ble en symbolsak nor Norges krav om likestilling i unionen. Fra 1814 av hadde norske handelsskip seilt under det danske handelsflagget, og fra 1818 ble det bestemt av Karl Johan, at norske skip som seilte i Middelhavet sør for Spania, skulle bruke den svensk-norske unionens handelsflagg. Grunnen til dette var at man måtte betale en avgift til statene i Nord-Afrika mot beskyttelse fra pirater. Ved å seile under unionsflagget slapp Norge å betale en egen avgift. I 1821 ble det laget et norsk flagg med forespørsel om løyve til å seile under dette flagget. Forslaget ble avvist, men de skulle få lov å bruke flagget i nære farvann. I 1830-årene kom det samme spørsmålet opp igjen, denne gangen var situasjonen annerledes fordi faren for å bli angrepet av pirater ikke lenger til stede. Karl Johan godtok at de skulle få seile under det norske flagget på egen bekostning.

I 1833 begynte bøndene å velge representanter fra sin egen stand og ikke embetsstanden. Stortinget ble etter 1833 kalt Bondestortinget. Nesten halvparten av representantene var bønder. En viktig sak for bøndene var å få råderett over oppgaver som angikk bygden. Det var embetsmenn som etter lov og forordninger gitt av Stortinget og regjeringen, bestemte hva og hvor noe skulle bygges. De ønsket å få et større kommunalt selvstyre. Både bøndene og embetsmennene ville at dette tiltaket skulle utredes, det ble sett på som naturlig ut fra ånden i Grunnloven. I 1920 kom det et forslag som sa at bøndene skulle ha en rådgivende funksjon. Dette ble kjapt avvist av bøndene. Det endte senere med et kompromiss i 1837 gjennom formannskapsloven om at det skulle være et kommunestyre i hver bygd. Kommunestyret skulle bestå av et formannskap og et representantskap. Formannskapet skulle ledes av en ordfører, og det skulle velges representanter til formannskapet og representantskapet hvert fjerde år. Bøndene fikk også opphevet den direkte skatten på jord noe som var viktig for dem slik at de fikk et bedre økonomisk grep over sin egen økonomi.

En annen opposisjon vokste fram på Stortinget som besto av akademikere, lavere funksjonærer, og næringsdrivende i byene. Johan Sverdrup som var lederen for opposisjonen, mente at embetsmennene hadde for mye makt i det politiske systemet. Sverdrup mente det var bare en måte å løse dette på og det var å gi Stortinget mer makt. Han satte fram tre politiske krav. Det første var at stortinget skulle møtes hvert år. Det andre var at han ville ha stemmerett for alle menn og det tredje var at han ville at alle statsrådene skulle møtes i Stortinget. For å få gjennomslag for kravene sine visste han at han trengte mere støtte og derfor søkte han støtte hos bøndene. Han gikk med på å støtte bøndenes sparekrav mot at han fikk støtte fra dem. Årlig storting ville øke Stortingets mulighet for å drive en aktiv politikk. I 1869 vedtok Stortinget at et skulle innføres årlig storting fra 1871. At alle menn skulle få stemmerett var det vanskeligere å få støtte for. Både fra bøndene og akademikerne og de næringsdrivende i byen, siden det var mye sosialistisk propaganda på denne tiden var mange skeptisk til å la arbeiderklassen stemme. Den tredje kampsaken hans var den som lagde de største problemene. Sverdrup statsrådene skulle være ansvarlig for den politikken de førte og skulle svare på spørsmål og diskutere politiske saker med de folkevalgte. Regjeringen var imot forslaget og henviste til maktfordelingsprinsippet som sa at statsmaktene skulle være uavhengig av hverandre. Dette kunne føre til at regjeringens makt ble underlagt Stortingets makt og dette ville igjen føre til en svekkelse av embetsstandens makt. Forslaget om statsrådenes adgang til Stortinget ble vedtatt av storting på rad, men hver gang ble Kongen rådet til ikke å sanksjonere loven av regjeringen. Dette førte til at Grunnloven ble endret i 1880 og at Grunnloven kunne bli endret uten kongens underskrift.

Da valget begynte å nærme seg i 1882 ble det dannet Johan Sverdrup og hans opposisjon ble sett på som venstre siden, mens embetsbetsmennene ble sett på som høyre siden. Det er viktig å gjøre det helt klart at venstre og høyre ble reelt dannet i 1884. Det var venstresiden som vant en overlegen seier noe som førte til at de hadde et flertall på Stortinget til å stille regjeringen for riksrett siden de frarådet ham i å sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. I 1884 ble statsministeren og flere andre statsråder fradømt sine stillinger. Senere henvendte Konge seg til Sverdrup og ba ham danne regjering. Dette var første gang at oppgaven gikk til en som hadde flertall av stortingsrepresentanter bak seg. Dette representerte et systemskifte som ledet fram til vårt moderne politiske system, parlamentarismen som vi sier ble innført i 1884.

Haugianerne, thranittene og Bondevennene viste at nye samfunnsgrupper kunne opparbeide seg et navn i politikken og tre inn på den politiske arenaen. De var viktige forløpere for de politiske partiene sin fremvekst og viste at bøndene kunne stå opp og kjempe for deres rettigheter og synspunkter.

Den norske nasjonalismen vokste fram gjennom språket, historien og kulturen. Vitenskapsfolk reiste rundt på bygdene for å samle inn eventyr, sagn, uttrykk osv, som var «typisk norske». Dette arbeidet la grunnlaget for et norsk skriftspråk og en norsk, nasjonal kultur. I 1840-1850 årene fikk den norske nasjonalismen konkurranse fra skandinavismen som skulle øke tettheten i samarbeidet i Skandinavia. Det ble aldri noe stor oppslutning rundt den skandinavski nasjonalismen. I 1870 fik den norske nasjonalismen et mer direkte politisk innhold. Nasjonalismen skapte problemer ved at det fanets etniske minoriteter som samer, romfolk og jøder. Etter 1814 ble landet forbedret og en kan si at det var en nasjonsbygging som var på gang. Veier, jernbane og telegrafnettet bandt landet fysisk sammen. Skolen ble reformert og det ble etablert felles økonomisk institusjoner og lagt vekt på industriutviklingen. Den svenske nasjonalismen sto sterkt i de konservative kretsene og den norske nasjonalismen ble fremmet av venstresiden og var en viktig del for å øke makten til Stortinget som var viktig i demokratiseringsprosessen.

Et viktig spørsmål som florerte og som ble sett på som en nasjonal oppgave var å få et eget norsk skriftspråk. Knut Knudsen mente at det danske språket skulle bli fornorsket og bygge på dagligtalen til folket. Dette språket ble kalt riksmål. Den andre retningen kom fra Ivar Aasen som bygget på dialekter som han samlet fra bygdesamfunnene rundt om i Norge som han kalte landsmål. I 1885 kom jamstellingsvedtaket som gjorde at Norge fikk to offisielle skriftspråk. Høyre støttet Riksmålsforbundet, mens venstre støttet landsmålbevegelsen.

Venstre og høyre var som sagt de to første partiene i Norge. I 1887 ble Det Forenede Arbeiderparti (fra 1891 Det Norske Arbeiderparti) stiftet. I 1887 brøt vestlandsbøndene ut og dannet paritet Moderate Venstre, som kom inn på Stortinget med 24 representanter. I 1903 fikk Det Norske Arbeiderparti sine 4 første representanter på stortinget og tre og senere gikk Moderate venstre inn i Høyre.

I 1890-årene ble det reist spørsmål igjen om Norge skulle gå ut av union med Sverige. Så langt var det bare utenrikspolitikken som Norge ikke kunne kontrollere selv. Siden utenriksministeren var svensk var det alltid en mer svenske enn nordmann med i rådet. Da Riksdagen endret ble dette sett på som overgrep fra svensk side noe som gjorde at Norge krevde større representasjon i rådet. Det ble enighet om at det skulle være to svenske statsråder og tre norske statsråder med i rådet i tillegg til utenriksministeren. Dette ble sett på som at svenskene prøvde å innføre en regel om at utenriksministeren måtte være svensk. Venstre ønsket hadde som kampsak at de skulle kjempe for å få en norsk utenriksminister hvis de ble valgt. De ble valgt, men nedsatte bare en komite som skulle vurdere om det eksisterende konsulat vesenet tjente norske interesser. Komiteen konkluderte med at hensynet til norske handels- og sjøfartsinteresser krevde et eget norsk konsulatvesen. Denne politikken ble kalt knyttnevepolitikk fra venstre sin side. Stemningen mellom dem hadde blitt amper og begge hadde begynt å ruste opp til krig. De prøvde å forhandle fram en avtale i 1895, men svenskene mente at utenriksministeren skulle være svensk og i 1905 strandet forhandlingene.

I mai vedtok Stortinget å opprette et eget norsk konsulatvesen, men den svenske kongen nektet å sanksjonere loven og det førte til at statsrådene i Stockholm søkte avskjed. Kongen uttalte at han nå ikke kunne utnevne en ny regjering. Christian Michelsen mente derfor at kongen ikke hadde noe makt lengre og derfor var unionen med Sverige oppløst. Riksdagen krevde at det skulle holdes en folkeavstemning om det norske folket støttet 7-juli vedtaket. Det var nesten enstemmig og kvinnene hadde underskriftkampanje som var forløperen til deres stemmerettigheter. 9 oktober ble Karlstadforliket vedtatt av Stortinget og 26. oktober av den svenske Riksdagen. Etter dette hadde Norge kommet med en formell henvendelse til den danske prinsen Carl om å bli konge. Først måtte Norge bestemme seg om de skulle være en republikk eller et kongedømme. Kongedømmet ble stemt fram og Carl tok navnet Haakon 7 og ble norsk konge.

Norsk Kvinnesaksforening ønsket å ha mulighet på lik linje med mennene å kunne stemme ved valg. Høyre var åpen for dette forslaget, og kvinnene krevde at Høyre skulle programfeste stemmerett for kvinner. Den sosialdemokratiske kvinneforeningen tok initiativ til et stemmerettstog på 17. mai 1900. i 1901 ble det vedtatt å gi kvinner stemmerett ved kommunevalg til kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner i byen og disse kvinnene fikk utvidet stemmeretten sin i 1907 til stortingsvalg. I 1910 fikk alle kvinner stemme ved kommunevalg og i 1913 fikk alle kvinner stemmerett på lik linje med mennene.

"Norges Historie." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. <http://snl.no/Norge/historie_%E2%80%93_3>.

"Johan Sverdrup." - Wikipedia. N.p., n.d. Web. 28 Oct. 2012. http://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Sverdrup.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988. 

Emne 4.3 Norges systemskifte og folkebevegelse

Hei igjen bloggvenner!

Det som ligger bak utrykket embetsmannsstaten er at det var embetsmenn som hadde utformet grunnloven og senere lovgivningen. I tillegg hadde de gjort det slik at det var de som satt igjen med makten. Før 1814 hadde landets, økonomiske og politiske elite bestått av de rike trelasthandlerne og embetsmennene. Til sammen hadde de dominert riksformsalingen på Eidsvoll. I 1807 da trelasthandlerne ble rammet av konkurs, var det embetsmennene som sto igjen som landets eneste ledende samfunnsgruppe. Fram til 1884 var det nesten bare embetsmenn som ble utnevnt til statsråder. Etter 1830 ble andelen av embetsmenn redusert i Norge, men de hadde befestet sin posisjon med fagkunnskap og utdanning og satt dermed igjen med stor innflytelse. Domstolen var også befolket av embetsmenn. Det var først da Johan Sverdrup kom til makten med sin regjering i 1884 at embetsmenn mistet sin dominerende maktstilling i samfunnet.

Budskapet Hans Nielsen Hauge formidlet til bøndene var at økonomisk vekst, hardt arbeid, og kristentroen hadde en sammenheng. Dette gikk hardt ut mot den offisielle kirken og ved å samle til møter og forkynne sitt eget budskap brøt han med konventikkelplakatens bestemmelser og utfordret kirken. Derfor ble han dømt til fengselsstraff. Han ytret sine meninger mot statskirken som hadde en sterk posisjon i samfunnet og derfor ble han fengslet.

Emne 4.2 Norge 1814

Heihei mine rosahistorieinteresserte venner!

Folkesuverenitetsprinsippet vil si at folket er absolutt. Folket sitter med makten og staten kan bare styre så lenge folket samtykker til dette. En utøvelse fra en statlig myndighet må ha et utgangspunkt fra en folkevalgt forsamling, parlamentet.

Maktfordelingsprinsippet går ut på å fordele makten innad i landet på tre forskjellige organer innad i samfunnet. Den lovgivende makten (stortinget), den utøvende makten (regjeringen), og den dømmende makten (domstolen). Disse skulle stabilere hverandre og holde hverandre under kontroll slik at ingen kunne få gjøre et statskupp, eller en bli for sterk og sitte med all makten.

Religionsfriheten ble begrenset i grunnloven ved at vi fikk en statsreligion. Den evangeliske-lutherske kirken ble Norges statsreligion og kongen måtte bekjenne seg til denne troen.

At kongen hadde utsettende veto i lovsaker vil si at han kunne nekte å underskrive, eller sanksjonere, en lov så den ble gyldig. Da måtte Stortinget vente til neste gang det var samlet, og så vedta loven på nytt, men etter den tredje gangen ville loven gå igjennom selv uten kongens underskrift. Makten her lå i at stortinget ble bare samlet i tre måneder hvert 3 år. Så i realiteten kunne Kongen få utsatt at en lov ble iverksatt i ni år. I tillegg kunne Kongen utstede provisorisk anordning i den perioden stortinget ikke var samlet.

Kravene til å få stemmerett på den tiden var at man hadde bodd i landet i mer enn 5 år og eide hus eller eiendom til en verdi av over 300 riksdaler.

Arbeidsfolk og håndversvenner fikk ikke stemme siden de ikke var fri mente man. De sto i et avhengighetsforhold til andre enten som arbeidstakere eller som mottaker av understøttelse. De kunne derfor lett bli påvirket mente man den gangen. At kvinner skulle få stemme var ikke engang et tema.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.

Emne 4.1 Norge

Hei mine rosahistorieinteresserte venner! I dag skal jeg blogge om Norge nærmere spesifisert mellom 1770 til 1814.

Et demokrati er et folkestyre. Det kan enten være et indirekte demokrati som vi har i Norge der vi stemmer på partier og politikere som når de blir valgt tar avgjørelsene for oss. Et direkte er at folket tar beslutninger eller stemmer over hvert enkelt spørsmål som kommer opp. Norge har hatt seks folkeavstemninger. To om vi skulle tilhøre EU (1972 og 1994), to om alkohol og forbudet (1926) og to om Norge skulle være en republikk eller republikk og hvem som skulle være konge (begge i 1905).

Patriotisme er kjærlighet og den følelsesmessige forpliktelsen til fedrelandet. Nasjonalisme er mer knyttet til Staten, mens patriotisme er knyttet mer til følelser. Eksempler på patriotisme i Norge har vært når man på 1760-tallet ønsket å skille mellom dansker og nordmenn. De norske patriotene la vekt på den norske naturen som hadde frambrakt et hardført, fritt, og stolt folk. I 1770 til 1773 ble det sensuren i Danmark-Norge opphevet og patriotenes meninger kom frem i større grad. Nordmenn ønsket en egen norsk bank, og et eget universitet. Først i september 1811 ga Fredrik 6 tillatelse til at det skulle opprettes et universitet i Christiania. I 1813 fikk Norge gjennomslag for å opprette sin egen bank. Dette var etter langt press fra Norsk side.

I 1770 fantes det bare 724000 nordmenn i Norge og Bergen var den største byen med 18000 innbyggere. Hele 90 % av befolkning var bønder. Vi var rett og slett en nasjon full av bønder og der har det nasjonalistiske utrykke «bønda ifra nord» oppstått. De fleste embetsmenn i Norge hadde fått sin utdannelse i Danmark og hadde derfor er en del av den dansk-norske elitekulturen.

Emne 3.1 Nasjonalismen

Heeeiii mine rosahistorie venner! 

I dag skal jeg "blogge" om  hvordan nasjonalstaten har skapt nasjonal og kulturell samhørighet, men også konflikter og undertrykkelse og se på Tyskland som eksempel.

I en nasjonalstat er det flere ting til felles som knytter oss sammen. De kan identifisere seg med hverandre gjennom språket, kulturen og den samme historien som gir opphavet til ideologier og bakgrunnen for store deler av etnisiteten til befolkningen. Tyskland ble samlet på at etniske enheter, altså språklig og rasemessig enhetlig folkegrupper må ikke deles opphav politiske statlige grenser, men samles til et rike. Nasjonalismen avviste at alt er likt for alle (universalisme), og verdensborgerlighet (kosmopolitisme). Dette skaper også konflikter. Når en avviser universalisme vil det antyde at nasjonalstaten står mot de andre statene, med mindre det er et samarbeid eller en avtale mellom dem. Det vil til slutt føre til uenigheter mellom de forskjellige nasjonalstatene og det skjedde. Den tyske nasjonalismen hadde fokuset sitt på språk, historie, og kulturbakgrunn.

Tyskerne opplevde et industrielt og økonomisk vekst etter 1850, spesielt Preussen. Preussen var delt både geografisk og politisk. De liberale i de vestlige områdene, mens de føydale i de høyre. I det tyske hertugdømmet Holstein regjerte den Danske kongen siden 1806. Holstein hadde en felles tysk elite med det danske hertugdømmet Slesvig. Betegnelsen Slesvig-Holstein ble vanligere hos den tyske befolkningen, mens en skilte klarere på den danske siden.  Splittelsen hadde så smått begynt etter Napoleonskrigen. Senere ble det organisert nasjonale massemøter på den danske siden som svar på sangfester og folkefester på den tyske siden. Kampen for Slesvig-Holstein mot dansk undertrykkelse ble for tyskerne et symbol på nasjonalisme. Det endte med krig som danske først vant, men mye var uavklart. Her kan en se at nasjonalismen fører til konflikter, men denne gang med en nasjonalenighet om krigene.

Samlingen av Tyskland kom på slutten av 1860-årene og var ledet av Preussen med våpenmakt, økonomiske styrke og politisk fasthet. Her var det ikke folket som gjorde opprør eller valg, med unntak fra Slesvig-Holstein, men det var en militær revolusjon. Vilhelm 1 og Otto von Bismarck, ledet an i å modernisere hæren og dette styrket regjeringen på bekostning av parlamentet. En lengre verneplikt ble innført, noe som også ble gjort da Hitler kom til makten. Preussen hadde en overveldende hær som ingen andre kunne hamle opp med. Generalene førte styrkene, og sammenlignet med både Østerrike og Frankrike var de prøyssiske generalene en overlegen organisasjon.

Østerrike ville integrere hertugdømmene inn i den danske staten. Preussen fikk med seg Østerrike for å angripe danskene. De gjorde motstand, men ble knust av overlegne styrker. Bismarck overtalte Napoleon 3 at å samle Tyskland var et rike var rett og riktig. Bismarck fikk Italia som alliert og sørget for å holde ungarerne i ro og deretter vendte han seg militært mot Østerrike. Østerrike måtte inngå våpenhvile etter 2 måneder. Det tyske forbundet ble oppløst og, og en rekke stater ble alliert eller forent med Preussen, samlet i Det nordtyske forbundet og bundet til Zollerverein.

Frans Josef som var blitt innsatt som keiser allierte seg med adelen i Ungarn for å hevne på Preussen. De overtalte Frankrike til at Preussen var den truende og sterke makten for Frankrike og ikke Østerrike. Mobiliseringen av de tyske troppene gikk mye kjappere enn franskmennene sine og Napoleon måtte gi opp. Paris holdt lengre grunnet frivillige tropper, men måtte til slutt kapitulere. Den industrielle krigføringen, var en lynkrig med beskjedne tap og materielt hærverk.

Den tyske nasjonalfølelsen ble kraftigere, og sangen <<Das Lied der Deutschen>> som kom i 1841 passet bra. Gjennom den styrkende nasjonalfølelsen og bestikkelser fikk Bismarck folket med på at Preussens konge skulle bli Tysklands Keiser. Keiserdømmet ble proklamert i januar i 1871. Maktbalansen i Europa var brått blitt endret og et sterkt og stort tysk rike var oppstått. Tyskland besto av 25 stater med ulike statsformer. Den føderale regjeringen besto av en utøvende makt under ledelse av keiseren og hans kansler og deres staber, det var et føderalt råd, Bundesrat, som var sammensatt av utsendinger fra de ulike statene og et nasjonalt parlament, Reichstag, som var valgt av alle menn med alminnelig stemmerett og i hemmelige valg. Mellom 1867 og 1873 ble det etablert et fellesmarked med frie bevegelser for varer, tjenester, kapital, og mennesker. Bismarck hadde gått langt i å utviklet et sosisalhjelpsystem, men et parlamentarisk system skulle komme etter hans tid.

Tysklands Historie (1814–1871)." Wikipedia. N.p., 8 Sept. 2012. Web. 1 Oct. 2012. <http://no.wikipedia.org/wiki/Tysklands_historie_(1814%E2%80%931871)>.

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm. Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988.

Emne 2.1 Den Industrielle Revolusjon

Dette er noen stikkord om den industrielle revolusjon som jeg håper dere rosa historie elskere kan skumlese og kose dere med. :) 

Den industrielle revolusjon

- En av de 5 moderniseringsprosessene

- Følger av industrialiseringen: Mindre bønder, klasseskille, større overskudd, økt urbanisering, nye oppfinnelser, nye dyrkningsmetoder, kvinner ut i fabrikkene, det ble billigere å kjøpe produkter som tøy enn å produsere det selv, dårligere levekår i byene ( boligproblemer ), England gikk fra å være en jernimportør til en jerneksportør, ny industri skapte behov for en bedring av transportnettene. Transportbehovet av mat og råvarer ble større inn til byene.

- Ironbrigde i Wales

- Spinning Jenny 1764

- Forlagsvirksomhet

- Bedre avkasting, nye dyrkningsmetoder, nye produkter. ( mais og poteter som kom fra Amerika brukte mindre mineraler enn korn som ble dyrket.

- Avling av husdyr som okse og griser.

- Innhengingsbevegelsen (Godseierne la sammen jorden sin for å få større avkastning.) Dette var med på å fordrive bønder inn til storbyene) Slutten av 1600 tallet, begynnelsen av 1700 tallet.

- Selvbergingsjordbruk ble minsket og det ble mer et salgsjordbruk. Salget ble rettet mot befolkningen i storbyene. Bøndene som var igjen fikk et større marked til å selge overskuddet av varene sine, noe som var med på å fremme utviklingen, spesialiseringen og effektiviseringen av jordbruket.

- En viktig forutsetning for industrialiseringen av tekstilproduksjonen i Storbritannia var ”oppdagelsen” av bomull og bomullstøy i andre verdensdeler. Storbritannia hadde store kolonier i India, Kina, Virginia, Carolina og Egypt.

- Etterspørselen av farget bomull og bomull med mønster økte i Europa. Storbritannia importerte dette fra Vestindia, sukker og kaffe Vestindia, ris fra Carolina og mer bomull fra Egypt. Storbritannia dominerte handelen på havet. Råvarer ble hentet inn fra koloniene og omgjort, behandlet i England.

- Innføringen av dampmaskinger gjorde ikke bare at fabrikkene ble uavhengig av vannkraft, men også at skip slik at båttransporten gikk raskere og i tog. Jernbaner ble bygd. Eksempel er jernbanen mellom Manchester og Liverpool.

- En dampmaskin var ikke nødvendigvis kraftigere enn et vannhjul, men gav sikrere og jevnere kraft gjennom hele dagen og året, uavhengig av flom eller tørke. Fabrikkene trengte ikke å ligge i nærheten av elver eller fosser, men heller der det var god tilgang til kull, råvarer, kommunikasjoner, arbeidere og kjøpere.

- Mens tekstilproduksjonen var i sterk utvikling, møtte jernproduksjonen motvind. Jern ble utvinnet ved oppvarming av jernmalm, hvor trekull ble brukt som brensel. England var nesten helt avskoget, og det var blitt vanskelig og dyrt å få tak i trekull. En avgjørende vending var at man på 1780 tallet klarte å utvinne jernmalm ved hjelp av koks. Det vil si et brensel som var framstilt av steinkull. Tilgang på kull ble en sentral del i utviklingen av industrialiseringen som spredde seg. Kullforekomster i Newcastle, Liverpool og andre steder i Midt-England ble viktigere. Kull ble et brensel som ikke bare ble brukt til utvinning av jernmalm, men ble også brukt som et brensel for dampmaskinger og til oppvarming av hus.

- Produkter som ble et resultat av industrialiseringen ble ikke lengre solgt på de lokale markedene. Med de nye damptogene, ble varer fraktet over stadig større avstander.

- Arbeidsdeling og spesialisering gav stadig større avkastning og overskudd, som gav grunnlag til en befolkningsvekst.

-effektiviseringen innenfor jordbruket frigjorde arbeidskraft, som kunne brukes til å for eksempel bygge veier, broer, eller kanaler, til å være sjøfolk, til å arbeide i gruver og til å arbeide i spinnerier og veverier.

- Etableringen av fabrikker innebar transport av takstein, tømmer, vindusglass, jern og jernkontruksjoner. Kull måtte utvinnes og fraktes dit dampmaskinene var. Mennesker måtte transporteres dit gruver, fabrikker og maskiner var. Matvarer måtte transporteres dit menneskene bodde osv. En transportrevolusjon vokste fram.

- Storbritannia var den største skipsnasjonen på 1700 tallet. Så det ble bygd om lag 2000 kilometer med kanaler som skulle bedre og effektivisere transporten. Dampmaskiner ble brukt i båter og tog på begynnelsen av 1800 tallet. 

Emne 1.4 Napoleon

Hvordan bygde Napoleon opp maktposisjonen sin, og hvorfor endte det til slutt at han ble avsatt som Keiser?

Før vi tar for oss dette spørsmålet er det viktig å vite litt om bakgrunnen om Napoleon og hvorfor en skulle forhindre hans tilbakekomst og lignende ledere opp gjennom tiden. Napoléon Bonaparte ble født på Korsika i 1769 og var sønn til adelsmannen Carlo Bonaparte. Han fikk muligheten til å studere på fastlandet i Frankrike og dro kjapt videre fra studiene til kadettskolen i Brienne. Han var i Brienne fra 1779 til 1784 og senere dro han videre til militærakademiet i Paris der han engasjerte seg i den korsikanske frihetskampen mot franskmennene, men fraksjonsstridigheter tvang ham til å rømme fra Frankrike i 1793. Senere dette året utmerket han seg i kampene mot britiske-spanske tropper i Toulon og ble utnevnt til brigadeoffiser.  Etter at han slo ned rojalistens oppstand mot Nasjonalkonventet fikk han kommandoen over den Franske hæren i Italia.

Mellom 1795-99 ledet han mange kamper og ikke få a dem endte med seir for Franskmennene. Angrepet mot Egypt mellom 97 og 99 som var ment å skade britenes indiske imperium ble en fiasko for Napoleons menn etter at de tapte mot admiral Nelsons flåte i Nil-deltaet. Dernest flyktet han tilbake til Frankrike der det var ville tilstander. Frankrike så etter en leder som kunne lede dem ut av elendigheten og Napoleon ble svaret.

Natten mellom 8. og 9. november 1799 gjorde han statskupp og i 1802 innførte Konsultatet med seg selv som første konsul. Med dette fikk han hele makten i Frankrike og i tillegg skrev han under på en fredsavtale med Storbritannia som gjorde at han kunne feste posisjonen sin hjemme. Napoleon var en god strateg og dette viste han også andre steder enn i kriger, men for eksempel reformene som han fikk gjennomført. Han lanserte et helt nytt utdanningssystem med eliteskoler for evnerike uansett sosial bakgrunn. Finansvesenet, departementer, og det rettslige systemet ble kraftig oppgradert. Spesielt rettsvesenet der han lagde <<Civil Code>> også kalt <<Code Napoleon>> som spilte en rolle i rettsvesenet til Nederland, Italia, Canada og flere.  Også sosiale tiltak som for eksempel hôpital des Invalides som var for skadde personer fra krigen. Han vant ikke bare mye jord, men også folkets tiltro ved å gjøre disse vedtakene. Likevel innførte han slaveriet som hadde blitt avskrevet etter revolusjonen noe som falt i dårlig jord hos befolkning.

18 mai 1804 utropte han seg selv som keiser og om høsten ble han salvet an pave Pius 7, men kronen satte han på selv for å vise at ingen sto over ham, ikke engang paven. Nå hadde han en mektig posisjon i Frankrike. Dette er sett på som et lite spill slik før han angrep ulike koalisjoner. Han gikk fra seier til seier og i 1810 var det ingen frie stater mellom Portugal og Sverige.

I 1812 marsjerte 600.000 mann ledet av Napoleon selv mot Russland, Moskva. De Russiske troppene var dyktige og bevarte styrkene sine godt ved å trekke seg tilbake. I september nådde Napoleon Moskva, men da vinteren satt inn for fult og forsyningstjenestene sviktet ble det for hardt å bli der. Tsaren nektet å inngå en fredsavtale med Napoleon så han ble nødt til å ta fatt på tilbaketoget. Det var her hovedgrunnen for at Napoleon gikk til grunne. De hadde dårlige klær, lite medisiner, i kulde og snø, og mangelen på mat var stor. I tillegg jaget fienden hakk i hæl på dem. Av de 600.000 soldatene som marsjerte mot Moskva, vendte bare 10.000 av dem tilbake.

Sverige slo seg sammen med Storbritannia og Russland og senere ble Østerrike med på koalisjonen. Det var med nød og neppe, men også med dyktighet at Napoleon klarte å forsvare Frankrike vinteren 1813-1814. Folket var lei av blodbadet som Napoleon hadde forårsaket og 31. mars 1814 kapitulerte Paris, og avsatte Napoleon. Han måtte undertegne sin tronfrasigelse og dro til Elba som seierherrene hadde overlatt ham.

Store Norske leksikon:

http://snl.no/Napoleon_1_Bonaparte (07.09.12)

http://snl.no/Napoleon_1_Bonaparte (07.09.12)

Mennesker i tid 2, verden og Norge etter 1750. Cappelen Damm

Damms Store Leksikon, Petter Henriksen, Damm og Søn A.S. Oslo 1988. 

Emne 1.3 Revolusjonen spiser sine barn

Heeeeiii mine rosahistorie elskere

I dag skal jeg blogge om uttrykket "Revolusjonen spiser sine barn"

I Frankrike i 1789 var folket delt inn i tre forskjellige samfunnsklasser. Den øverste var Adelen, med de geistlige rett etter og den største og dårligste stilte av dem, var borger klassen, 3. standen. Frankrike hadde en vannkjørt økonomi etter å ha hjulpet Nord-Amerika i kampen for løsrivelsen fra Storbritannia. Det var stor gjeld i statskassen som gjorde 3. standen misfornøyd siden de betalte skattene, og at stenderforsamlingen ble et faktum. 3. standen ønsket en mer rettferdig behandling og en ny grunnlov, men blir nektet av kongen. Dermed var revolusjonen i gang.

Revolusjonen bygde på folkesuverenitetsprinsippet og menneskene naturlige rettigheter, slik som religions- og ytringsfrihet, eiendomsrett og sikkerhet mot tilfeldig fengsling. Likhet kom rett bak, med tre hovedprinsipper. Lik rett til å dele i landets styre, likhet for loven og likhet når det gjaldt skatter.

Da kongen ble styrtet, ble det holdt valg til nasjonalkonventet, dette ble gjort ved at folket brukte sin stemmerett. Og det var ved denne maktovertagelsen det begynte å gå galt. Prinsippene som de revolusjonerende hadde fått gjennomført skulle vise seg å bli beskyttet med nebb og klør. Antirevolusjonære ble nå henrettet bare på mistanke. Ingenting skulle få ødelegge for revolusjonens menn, men dette var jo det de hadde kjempet for, sikkerhet mot tilfeldig fengsling. Revolusjonen hadde begynt å spise sine barn. De revolusjonære tviholdt på makten sine egne meninger at de nektet andre å ha meninger og ytringer som var i strid med deres. Agitatorer agiterte til opprør mot de rike, noe som igjen var motstridene med det de hadde dødd for tidligere, likhet for loven.

Fra 1793 til 1794 gikk velferdskomiteen inn for å knuse sine fiender og tvinge folket under republikken. Dette brød både med Voltaire sitt prinsipp om ytringsfrihet, og Rousseau sitt prinsipp om at en skal samtykke til å bli styrt over andre. Revolusjonens hadde spist sine barn halvveies. Makten til velferdskomiteen økte og ble mer skeptiske til fiender og grusomhetene økte. Utlendinger som ikke hadde bodd i Frankrike før revolusjonen startet ble fanget, og franskmenn som hadde penger i utenlandske banker ble stilt utenfor loven og personer som nektet å motta assignatene ble strengt straffet. Dødsstraff ble praktisert bare på bakgrunn av spekulasjoner. Revolusjonen hadde spist sine barn opp til halsen. Robespierre som hadde Velferdskomiteens fremste mann, fikk flere tusener henrettet og til slutt var revolusjonens barn spist helt opp. Fritenkere, spekulanter, venner av Danton, og alle som var redde slo seg sammen og krevde tiltale mot Robespierre. Folk så at styret til Robespierre var galt og han ble henrettet. Revolusjonen hadde fått nye barn.

Kilder:

"Maximilien Robespierre." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 20 Sept. 2012. <http://snl.no/Maximilien_Robespierre>.

"Velferdskomiteen." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 20 Sept. 2012. <http://snl.no/Velferdskomiteen>.

"Jakobinerklubben." Store Norske Leksikon. N.p., n.d. Web. 20 Sept. 2012. <http://snl.no/Jakobinerklubben>.

"Kovshistfil-opplysningstid - Terrorstyre." Kovshistfil-opplysningstid - Terrorstyre. N.p., n.d. Web. 20 Sept. 2012. <http://kovshistfil-opplysningstid.wikispaces.com/Terrorstyre>.

Mennesker I Tid 2 – Verden og Norge etter 1750. Svein Olav Hansen. Audun Bakkerud. Hans-Jørgen Hagen. Olav Hamran. Anne Kjersti Jacobsen. Trond Heum. Cappelen Damm AS, Oslo 2008. 

Emne 1.2 Den Franske Revolusjon

Emne 1.1 Opplysningstiden

Heeeiiii mine rosa historieinteresserte venner!

 I dag skal jeg "blogge" om opplysningstiden og deres filosofer.

Opplysningstiden kom rundt på 1700-tallet og hadde som mening å forandre og forbedre samfunnet gjennom fornuften. Humanistisk tenkning ble fremmet og fordommer, sensur og ufrihet ble angrepet.

Isaac Newton var viktig for opplysingstenkningen da han kom med naturlovene, som for eksempel gravitasjonsloven. Lovene hans ga mening til ellers uregelmessige mengder med enkeltstående fakta.

Denis Diderot var mannen bak Encyclopedia som var et av de viktigste symbolene for opplysningstiden. Den religiøse overtroen måtte bekjempes og fornuften måtte vinne fram. Encyclopedia ble gitt ut i Paris i 17, og målsettingene bak dette var å spre ideene om et samfunn basert på fornuft, frihet og uten fordommer, en annen var å samle kortversjoner av all kunnskap, og en annen var å vise fakta og rydde vekk gammel overtro. Bindene ble nektet publisert av regjeringen, men Diderot fortsatte å kjempe for det som var hans livsverk.

Francois Voltaire var skeptisk til tradisjoner og gamle ideer. Han er blant annet kjent for å kritisere Bibelen for å være selvmotsigende og at alle groteske handlinger ble forsvart så lenge det var i Guds navn. Han protesterte mot selv Kristendommen og i protest dannet han sin egen religion, deisme. Denne retningen var en <<naturlig religion>> og en gud ble fremdeles sett på som skaperen av verden, men denne guden viste seg ikke, eller styrte verden. Deismen bidro til ateisme til teorier om toleranse, ytringsfrihet, religionsfrihet og menneskerettigheter.

Charles Montesquieu var mannen som kom opp med maktfordelingsprinsippet. Maktfaktorene måtte balansere hverandre slik at ingen av dem ble for sterke, og ingen autoriteter måtte kunne overstyre de andre. Montesquieu hadde en teori om at det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakt. I dag mener mange at man føler dette prinsippet ut til det fulle. Likevel kommenterer den lovgivende makt, altså stortingspolitikere, om arbeidet som den dømmende makten utfører. Ideen bak dette var at de forskjellige instansene ikke skulle legge seg opp i hverandres saker. Maktfordelingsprinsippet viser seg å fungere og hindre maktovertagelse som var hovedmeningen bak teorien til Montesquieu.

Jean-Jacques Rousseau mente at mennesker er født fritt, men at det var lenker overalt. Det var naturstridig at noen skulle underkaste seg andre mot sin vilje og før menneskene inngikk i samfunn var frie. Han uttalte at staten i moden form, rettsstaten, ville gjøre verden human. Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover, og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garanterte for borgerlig frihet. For at det skulle være et samfunn måtte folket inngå i en kontrakt der de sa seg enige i å slutte seg sammen i et felleskap. Fordi felleskap er frivillig, der det lovlig og det blir et <<felles jeg>>. Med dette kom allmennviljen som består av felles erfaringer og felles interesser. Den beskytter folk mot andres og egne særinteresser, verner mot tilfeldig maktbruk og utjevner de sosiale ulikehetene, og dermed oppstår det virkelig frihet.